Et område innenfor finans faller, slik jeg ser det, helt i fisk i relasjon til dating, og det er porteføljeteori. Den går i all hovedsak ut på at man ikke skal legge alle eggene i en kurv, men heller spre seg utover. Dette selvsagt fordi det reduserer risikoen. Om det går åt skogen med det ene verdipapiret, så kan det gå godt med et annet, og dermed har du redusert den totale risikoen.
Du finner vel knapt nok et finansmenneske som vil anbefale noe å kjøpe bare EN aksje. Det innebærer en betydelig risiko, siden det, om det går til helvete, går til helvete på første klasse dersom du har alle eggene i en kurv. Den tidligere beskrevne kapitalverdimodellen gjelder strengt tatt kun for en portefølje, og beskriver hvordan du på best mulig måte kan sette sammen en portefølje av aktiva, for dermed å få høyest mulig avkastning på lavest mulig risiko.
Det som er sikkert er at det er mange, mange som anvender denne porteføljeteorien i dating-markedet. De har en underliggende investering hjemme (de er allerede fusjonert om du vil), og forsøker likevel etter beste evne sette sammen en portefølje i den tro at det reduserer risikoen. Eller de gjør det de kan for å bygge opp en ny portefølje, i stedet for bare Blondie-aksjen, vil de også ha både Brownie-, Redhead-, Bigboobs– og (i sjeldne tilfeller!) Poet-Isk-aksjen i porteføljen. Alt dette i den tro at det vil redusere risikoen. Men der er det mange som har svidd fingertuppene, for som regel er det slik at selskapene, som f.eks. Iskwew AS, enten kan eies av ETT selskap, og da tar man seg selv av børs, eller man er ikke i markedet i det hele tatt. Å være del av en portefølje er rett og slett ikke spesielt apellerende.
Men det har gått en rekke aktører hus forbi. Snill som jeg er, skal jeg derfor gå gjennom hvorfor forutsetningene bak porteføljeteorien gjør at CAPM i sin egentlige form ikke fungerer på dating.
Det ligger en rekke forutsetninger til grunn for porteføljeteorien, og vi skal nå gjennomgå disse:
Investorene er risikoaverse, og forsøker å skaffe seg så høy verdi som mulig til syvende og sist
En del aktører er antitesen av risikoaverse. Enten helt bevisst, eller fordi de ikke skjønner noe av hva risiko er. Med det resultat at de pådrar seg en rabiat mengde risiko, uten å være klar over det. De bevisste risikotakerne, altså de som er beskrevet å ville sette sammen en portefølje, er mer som datingmarkedets Gordon Gekkoer å regne. Det kan gå bra en stund, men når Bigboobs brått oppdager at hun er i portefølje med Blondie, Brownie, Redhead og (her fniser Bigboobs litt) Poet-Isk, så smeller det. Hun tupper investoren bak, og forteller også det hele til resten av porteføljen, men det resultat at på et øyeblikk er hele porteføljen borte som dugg for sol. Tilbake ligger en ruinert investor og gisper etter luft.
Investorene har helt homogene forventninger til avkastningen
Om dette er tilfelle, så er det i hvert fall snakk om helt homogene oppfatninger om at avkastningen er formidabelt høy. Det er en systematisk overvudering av potensiell avkastning. Og dette er nok grunnen til at noen ønsker å etablere en portefølje (vi har allerede slått fast at det ikke reduserer risiko); Bigboobs har kanskje høyere avkastning enn Brownie, og kanskje Blondie har høyere avkastning enn Brownie igjen, og slik fortsetter det, for investoren har så høye forventninger at han ALDRI blir fornøyd med det han har, men stadig vekk må løpe etter det han tror er høyere avkastning. Og som regel blir han like skuffet hver gang.
Det finnes et investeringsobjekt uten risiko
I finansmodellering er dette risikofrie investeringsobjektet gjerne en statsobligasjon, eller om vi skal lage en analogi til dating, dette er kona (eller mannen, for all del). Kona ligger i bunn i porteføljen, og innebærer ingen risiko. Så jo større andel investoren har av slike verdipapirer, jo mer risiko kan han ta. I sum blir risikoen akseptabel. Kone-statsobligasjonen er alltid der, og bidrar til å stabilisere investorens avkastning. Tror han. For det gjelder selvsagt som regel bare til kone-statsobligasjonen oppdager at hun er en del av en portefølje. Når hun oppdager det får hun brått negativ avkastning, og kan til og med finne på å ta verdiene med seg ut av porteføljen, og etablere seg annetsteds. Så dermed finnes det ikke noe risikofritt investeringsobjekt når det kommer til stykket. Akkurat dette har det blitt blåmandag av for mange investorer.
Det er et fast antall investeringsobjekter, som dertil kan deles opp; altså de har ikke bare utstedt en aksje
Dette gjelder ikke for dating-markedet. Det kommer stadig nye investeringsobjekter på markedet, noe ikke minst skilsmissestatistikken sørger for. Egentlig kan en investor som ikke er helt fornøyd med markedet som det er i dag, bare sitte i ro og vente til skilsmissestatistikken har virket en stund. Dessuten er det tvilsomt om flere investorer kan kjøpe aksjer i samme selskap, i hvert fall om selskapene det gjelder er klar over at det er det som skjer. Som regel selges bare enten alle eller ingen av aksjene. Dette gjelder for eksempel for Iskwew AS, som verken vil splitte aksjene eller inngå i en portefølje.
Markedet er friksjonsfritt, og informasjon er gratis og all informasjon er tilgjengelig for alle
Dette er som beskrevet i tidligere finanskurs selvsagt ikke tilfelle. Det er masse friksjon eller motstand i markedet, i form av pynting av bøker og sådant, og man må jobbe – hardt – for å skaffe seg informasjon. Den er jammen ikke gratis, der den ligger godt skjult bak glansede forsider og 7 år gamle bilder. Ei heller er all informasjon tilgjengelig for alle. Et selskap med respekt for seg selv åpner bare bøkene for noen utvalgte selskaper, der man har vurdert intensjonene til å være seriøse og langsiktige nok.
Det er ingen markedsimperfeksjoner som skatter, reguleringer eller restriksjoner på å selge “short”
På Blink f.eks. er det en viss tiende for å pynte på virkeligheten (også kalt grafisk redigering) og andre steder koster det relativt ublu summer per måned å delta i markedet. Dette gjelder Hei! og Q500 for eksempel. Graden av regulering variere; på Blink er det en viss kontroll med bilder og tekst, men på f.eks. side2date er det null og niks kontroll på noe som helst. Der kan man tjene penger i bøtter og spann på fake bilder i billedgalleri.
Selvsagt er det også restriksjoner på å selge short. Det er ikke slik at en investor som ikke eier Iskwew AS kan selge selskapet til en-eller-annen, og så håpe at det går til helvete med selskapet, slik at han kan innkassere differansen mellom den kursen han solgte på og fremtidig verdi. Det hadde tatt seg ut! Pelo amor de Deus, sier nå jeg.
Alt i alt er det relativt enkelt å slå fast at kapitalverdimodellen og annen porteføljeteori neppe fungerer likt på dating. Snarere er det vel slik at en risikoavers investor bør holde seg til ETT verdipapir, og ikke en gang drømme om å lage seg en portefølje. Til det er det for få selskaper som egner seg som del i en portefølje. Og statsobligasjonene i dette markedet er som sagt ikke risikofrie i det hele tatt. Så det innebærer også stor risiko å sette sammen en statsobligasjon med bare ett nytt verdipapir. Begge kan bli himla sure. Og fort gi negativ avkastning.
Iskwew AS er et selskap egnet for kun en investor, og han bør ikke en gang tenke en porteføljetanke.