Denne månedens Aftenposten Innsikt har en lang og interessant artikkel om lesningens utvikling i internett-alderen. Artikkelen trekker linjene tilbake til den store medierevolusjonen som trykkerikunsten innebar. Vi lever i den samme typen brytningstid som menneskene levde i på 1500-tallet ((Gutenbergs bibel ble trykket i 1455)), da bøker og trykksaker gikk fra å være forbeholdt veldig få, til å bli tilgjengelige for mange flere.
Til alle tider har kunnskap vært makt. Dermed var det mange som ikke var glade for Gutenbergs oppfinnelse, den som gjorde det mulig å spre kunnskap på mange flere enn de få som hadde tilgang til den.
“De trykte bøkene gir ikke bare en mengde av hittil ukjente erkjennelser, de krever også en ny form for lesning. De inviterer til tenking, forbauselse og nøyere observasjoner. Fordi bøkene ikke er hellige skrifter men er et produkt av forfattere, kan man sette seg ned og diskutere og kritisere dem. Leserne lar seg ikke be to ganger. Først retter de blikket sitt mot selve innholdet i boken, så på omverdenen. De begynner å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter og hittil allmektige autoriteter.”
Det er ikke vanskelig å nikke gjenkjennende relatert til den medierevolusjonen vi står midt oppe i i dag. Det er ikke det at vi ikke har hatt lovfestet ytringsfrihet, i Norge siden Grunnloven av 1814 ((Paragraf § 100 i Norges grunnlov sikrer at alle har rett til ytringsfrihet og rett til tilgang til offentlig informasjon. Paragrafen var uendret fra 1814-2004, da den ble revidert.)), men alminnelige menneskers mulighet til å bruke ytringsfriheten har endret seg dramatisk med utviklingen av internett. Akkurat som trykker-kunsten gjorde det mulig for mange flere å tilegne seg kunnskap og til å opponere mot vedtatte normer og sannheter.
Ikke bare har vi tilgang til store mengder informasjon, men vi har muligheten til å skaffe oss talerstoler og gi uttrykk for synspunkter på en måte vi aldri har hatt før. Myndighetene har mye mindre kontroll over meningsdannelsen i dag enn de hadde i tidligere tider der enhver som ville ha frem et synspunkt måtte gjennom filteret til en redaktør for å komme frem med meningen sin.
Men artikkelens hovedpoeng er ikke dette, men det at det gjør noe med vårt forhold til lesning. Både hva vi leser og hvordan vi leser det vi leser. Og som i tidligere kulturelle revolusjoner klages det mye over utviklingen.
“Og helt fra begynnelsen av har det vært de skrivekyndige som har advart mot og klaget over at menneskene leser for lite, for mye eller ikke i det hele tatt, at folk leser feil tekster; tekster som tirrer til opprør, som ødelegger moralen, som bedøver eller pirrer tankene og fantasien, at de rette tekstene kommer igale hender eller blir lest på feil måte. Det klages hele tiden, men det er påfallende at klagingen over lesningen noen ganger er mer høylytt enn andre. Det er i perioder med store forandringer for menneskene at klagingen høres best.”
Vi har gått fra å fordype oss i en bok eller en lang artikkel om et tema, til å skanne mer eller mindre effektivt etter den informasjonen vi er ute etter. Vi har fått problemer med å lese en hel bok, et magasin fra ende til annen, eller alle artiklene i dagens avis, tidligere tiders formidler av sannheten om verden og oss selv. Vi godtar ikke lenger det vi blir servert av en forfatter eller redaktør som sannheten. Den leter vi etter på internett. Dermed er det ikke rart at det første fastlegen min spør om når jeg en sjelden gang er innom av en eller annen grunn, er hva jeg har funnet ut selv på internett. Han vet at jeg leter opp informasjon på internett, og har kommet til at det kan han like greit forholde seg til.
Her om dagen tenkte jeg på at det er lenge siden jeg leste en roman. Jeg har alltid lest mange romaner, men de siste par årene er det blitt mindre og mindre av det. Artikkelen fikk meg til å tenke at det kan ha å gjøre med at jeg opplever en slags “information overflow”. I løpet av en arbeidsdag og hjemmekveld tar jeg inn så mye nyheter, avisartikler og twitter-diskusjoner at når jeg legger meg, klarer jeg ikke ta inn mer. Men det er ikke bare det. Det er måte de nye mediene får oss hjernene våre til å arbeide.
“I det siste har jeg lagt merke til at jeg begynner en avisartikkel med raskt å lese slutten – og at jeg bare av og til skumleser gjennom den midtre delen og frem til artikkelens innledning. Når jeg leser en bok, har jeg begynt å bla fremover etter 40 eller 50 sider for så eventuelt ta en titt på slutten. Dette gjør jeg selv om innholdet er spennende. Ofte leser jeg flere bøker samtidig. [..]
Lenge trodde jeg at denne leseadferden var en slags yrkesskade. I dag vet jeg at det heller er en form for epidemi som rammer vanelesere like mye som dem som bare leser av og til. Alle nyere undersøkelser viser at vi som konsumerer tekst, er blitt mer utålmodige, mer hektiske og lettere å distrahere. Vår måte å lese på, er mer resultatorientert enn før.”
Her ligger det noe. Vi er så resultatorienterte. Den atferden tar vi med oss når vi så skal lese en roman. Vi blir fort utålmodige, og lurer på når det viktige poenget kommer, hvor ligger den geniale tanken? Jeg får rett og slett problemer med å konsentrere meg. Og som med nyheter, forholder vi oss ikke til romanen som et verk, men som bruddstykker. Egentlig er det rart at Knausgård, i den konteksten, er blitt slik en suksess. Han skriver jo lange bøker om … ikke så mye. Egentlig kan det være at dette er en større trussel for forfattere enn fildeling. Vi klarer ikke forholde oss til lange verker lenger.
“I det nye verdensomspennende nettbiblioteket viskes grensene mellom leserne og forfatterne og bøkene seg imellom ut. Brukerne vil utvikle egne kreative energier, og mottoet er “Mix your own story” – vær din egen forfatter. 0g la bevegelige bilder danse mellom tekstsnuttene som i trolldomstegningene i Harry Potters verden.”
En av de bedre bøkene jeg har lest de siste årene, Per Pettersons “Ut og stjæle hester”, måtte jeg bestemme meg for å lese. Den ble lest med viljen. For den går sakte. Den handler om beskrivelser av ørsmå stemninger, beskrivelser av frostrøyk på vann og gress som gror. Midt i en dramatisk historie, riktig nok, men den går sakte. Jeg er glad jeg bestemte meg for å ha den opplevelsen det var å lese boken. Men det er ikke ofte jeg bestemmer meg for det.
Så mange bekymrer seg for lesningen og det norske språkets fremtid. Men er det egentlig grunn til det? Må vi lese romaner som “Ut å stjæle hester” for å sikre lesningen og skriftspråket? Kanskje er ikke kløften mellom gamle og nye tiders bruke av språk så stor, men bare annerledes?
“Den som vil google, må kunne lese. En hypertekst kan bare forstås som en tekst når man registrerer den som en hypertekst. 0g for å bli tatt alvorlig på diverse blogger og chatteforum, må man kunne uttrykke seg rimelig godt skriftlig. Man kan gjerne fortvile over den manglende kvaliteten på mange nettinnlegg, men ingen kan bestride at de har utløst en ny boom for skriftlig kommunikaslon.0g det er ikke bare i den digitale verden lesekompetanse er viktigere enn noensinne; den som vil klare å orientere seg i det moderne forbrukersamfunn og arbeidsliv, må hele tiden forholde seg til mange forskjellige typer tekster. [..] Vår hverdag har vel aldri før vært så preget av skrift som i dag.”
Faktisk er språk, og godt språk, viktigere enn noen gang. Men det er annerledes, og flyktigheten i den nye skriftlige og visuelle virkeligheten er utfordrende. Du ser det i nettavisene – artiklene blir kortere og mer sensasjonspregede, nettopp fordi vi redigerer vår egen avis i måten vi leser på. Dybdeinformasjon må du lete etter, den er ikke alltid lett tilgjengelig. På den andre siden gir den aktive delingskulturen i sosiale medier oss en lang rekke medredaktører. Vi for hjelp til å gre gjennom den store informasjonsmengden vi må gjennom for å finne det interessante. Jeg tror den digitale verden ville være mye “farligere” uten sosiale medier – der kommer korrektivet redaktørene ga oss før.
Artikkelforfatteren, Joanna Romberg, kaller dette samtalens renessanse.
“Det nye mediet internett kan hjelpe oss å gjenoppdage en form for søken etter erkjennelse som lenge har vært på defensiven: Samtalen. Gieseke tror at vi vil utvikle en ny form for dialog – både på nettet og i direkte kommunikasjon. Vi kommer til å oppdage at den systematiske kunnskapsutvekslingen innenfor en gruppe på lang sikt er den beste veien.”
Dette er viktig. Min opplevelse av først blogging, og etter hvert twitter, er at jeg har tilgang til en hel masse informasjon jeg ikke klarte å finne før. Bloggere, bloggkommentatorer og twitrere deler villig informasjon og kunnskap som til sammen gir meg mer og mer presis kunnskap enn jeg ellers ville ha. Kanskje er sosiale medier den viktigste motgiften mot den overveldende informasjonsmengden. Der får vi hjelp til å sile. Samtidig blir vi ikke så lett ofre for vår egen selektive persepsjon – vi åpner opp for det andre synes er viktig å lese, ikke bare det vi selv ser som viktig.
Selv om det ikke løser problemet med de lange romanene. De har skarp konkurranse om oppmerksomheten vår. Tigerungens løsning på det problemet er å høre på lydbøker, mens han gjør andre ting. Gjerne samme bok flere ganger. Og det gjorde at han etter å ha sett “Charlie og sjokoladefabrikken” i filversjon igjen i dag, påpekte at det er forskjeller på boken og filmen. Boken har han hørt på flere ganger enn han har sett filmen.
Kanskje det er mer fremtidens bok enn boken på papir? Det var forresten lydbokversjonen av “Ut å stjæle hester” som gjorde at jeg kom i mål med den boken. Jeg satt ettermiddag etter ettermiddag ute i skyggen og lyttet, mens jeg lukket øynene. Spolte tilbake om tankene hadde løpt sin egen vei. Hørte en gang til, til jeg hadde fått med meg hele boken, med alle sine langsomme bilder fulle av syn, lukt, hørsel og følelse.
Så det er fortsatt mulig for meg å ha de opplevelsene. Heldigvis. Men det krever mer vilje, fordi det er så mye annet som trekker oppmerksomheten min vekk. Samtidig vet jeg mer om veldig mye enn jeg ville gjort ved samme alder for 50 år siden. Og det betyr at makt og myndighet må skjerpe seg, for vi er blitt krevende, kunnskapsrike borgere.
Som med boktrykkerkunsten er fordelene med internett og sosiale medier større enn ulempene.
Jeg anbefaler på det varmeste lesing av hele den artikkelen dette innlegget er basert på. Abonnementet på Aftenposten Innsikt er noen av de kronene jeg bruker som jeg føler er optimal bruk av penger. Det var dagens reklame. Alldeles uoppfordret og ubetalt.