Lars Qvigstad Sørensen har tatt doktoravhandling på NHH på en analyse av avkastning i alle aksjefond på Oslo Børs for perioden 1982 til 2008. Hovedkonklusjonen hans er at
- Gode resultater i aktivt forvaltede fond kan like gjerne skyldes flaks som dyktighet
- De fondene som gjør det dårlig, gjør det dårlig fordi de ikke er dyktige, det skyldes ikke uflaks
- Som gruppe har ikke aksjefondene slått markedet
Sørensen etterlyser dermed flere indeksfond, altså fond som følger markedet som en skygge og ikke forsøker å tjene mer enn markedet. De er nemlig mye billigere, ettersom de ikke bruker ressurser på aktiv forvaltning, i form av dertil hørende forvaltere og systemer. Siden det er tilfeldig om et fond gjør det bedre enn markedet, og ikke tilfeldig om det gjør det dårligere, vil det lønne seg for den jevne spareren å ikke ta kostnadene med å posisjonere seg for en høyst usikker mer-avkastning i et aktivt forvaltet fond.
Men det er omtrent ikke mulig i Norge. Aftenposten har undersøkt hvor enkelt det er å finne slike fond. Så selv om åtte uavhengige eksperter Aftenposten har snakket med anbefaler indeksfond, så er det ikke en lett tilgjengelig vare i sparemarkedet. Verken Nordea eller Fokus bank har slike fond, i følge artikkelen. DnBnor har et, men det må du lete med lys og lykter for å finne.
Og hvorfor er det slik? Hvorfor er det vanskelig å finne lavkostfond med markedsavkastning hos norske aktører? Svein Gjedrem sa dette i fjor:
–Det merkelige er jo at vi (Oljefondet, red.anm.) har ligget nær en indeksforvaltning, mens det ikke er noe tilbud i det norske aksjemarkedet om passive investeringsmandater for det vanlige publikum.
–Hvorfor tror du det ikke finnes slike tilbud?
–Inntjeningen er bedre på aktiv forvaltning for dem som forestår investeringene, sa han da.
Jeg kan vel legge til at inntjeningen vel er ENDA bedre på aktivt forvaltede fond til de som ikke forstår investeringene. Så lenge folk er seg lite bevisst hva som er mulig av meravkastning, så lenge vi er et folk som tror på lottogevinster, så kjøper vi muligheten til å kanskje tjene litt ekstra mot å betale høye kostnader. Mens vi i realiteten hadde vært bedre tjent med å ligge i et “maskinelt” styrt indeksfond til lave kostnader.
Som Aftenpostens tabell viser, gjelder det definitivt å sjekke gebyrer og forvaltningshonorarer før avtale inngås. Det er store forskjeller. Men jeg mistenkte at forskjellene kanskje ikke er så store som de ser ut, da jeg leste artikkelen. Forskjellene var alt for store.
Det som ser billigst ut, er Alfred Berg Indeks. Der betaler du bare 0,2% for kjøp, det samme for salg, og 0,15% forvaltningshonorar per år. Det ser rasende billig ut. Men går vi prospektet litt etter i sømmene blir bildet noe annerledes. Det koster også 3% i tegningsgebyr, samt at fondet (som kundene har andeler i) er belastet for 1% forvaltningshonorar. Det kommer nok i tillegg til de 0,15%. Dette er tall som ser ut til å være mer sammenlignbare med fondet som ser dyrest ut, Carnegie Norge Indeks. Kostnadene blir omtrent de samme. Aftenposten burde ha lest litt nøyere før de laget tabellen sin. If it looks too good to be true, it usually is.
Dette viser at man må ta seg tid og ork til å lese prospektene i detalj, og så regne på den faktiske kostnaden som trekkes fra. Finansielle produkter er som forsikring – det gjelder å lese nøye og lenge. Jeg har ikke lest alle prospektene, bare de to nevnte.
En annen artikkel i Aftenposten referer til en undersøkelse om finansielle investeringer foretatt i 11 europeiske land. Der sier 8 av 10 nordmenn at de tar finansielle beslutninger selv, uten hjelp av rådgivere. Tatt i betraktning at de tildels har gitt ganske dårlige råd, er kanskje det like greit. Men det er mulighet for at Ola Nordmann har litt vel mye selvtillit.
- 56 prosent av oss mener vi har god kunnskap om finansielle investeringer, litt høyere enn snittet for Europa.
- Samtidig sier hele 49 prosent at de ikke vet hvilke gebyrer de betaler for på sine spareprodukter.
Det vil nok si at kunnskapen om finansielle investeringer ikke er helt på høyden likevel.