Kvinnekongen etterlyser svar på 5-6 spørsmål for å kunne delta i debatt om trygder og velferdsstat med troverdighet. Det sier seg selv at antallet som vil kunne delta i debatten på de premissene er relativt begrenset, og selv bør jeg nok ikke delta for jeg har ikke alle svarene. Hjorthen er bare drittlei alle disse økonomifolka som breier seg i media om uføretrygd, og som både økonom og uten svar på alt bør du vel i grunn sitte muse stille og vente på at det går over.
Uansett, i min generasjon kan vi jo gi blaffen, egentlig. Det er Tigerungen og de små vennene hans som kommer til å måtte ta regninga en gang i fremtiden. Dermed kan vi jo glemme dette økonombabbelet om at det kommer en regning i fremtiden.
Ikke?
OK.
It’s the economy, stupid!
Folk som slår opp tall hos ssb og i Statsbudsjettet har ikke et menneskesyn som gjør dem til spesielt ondskapsfulle mennesker uten omtanke for andre. De er bare litt opptatt av å finne et fakta eller tro og kanskje svare på noen av alle de spørsmålene. I hvert fall sette ting i perspektiv. For hvordan vi enn snur og vender på det som blir vi eldre og eldre i dette landet og de kostnadene det innebærer skal det mer til enn et oljefond på noe tusen milliarder for å betale for ((Dessuten bruker vi dem opp i høyt tempo, uansett)).
Noen kjappe dykk i SSBs fremskrivninger av Norges befolkning viser følgende utvikling frem til 2030:
Jeg har her brukt medium anslag for alle variable. Du kan legge inn både høyere og lavere barnefødsler, innvandring, gjennomsnittsalder, for dermed å lage noen skikkelige skrekkscenarier, uten at det i grunn er nødvendig. Middelverdiene er mer enn nok til å få enhver som elsker velferdsstaten til å våkne.
Det blir nemlig færre og færre til å betale regninga. Som altså må betales før eller siden. Dette sier jeg uten å ha alle de andre svarene. Jeg tror ikke man må ha alle svarene for å uttale seg om deler av virkeligheten. Faktisk ikke i det hele tatt. Litt her og litt der, og så har vi etter hvert et mer helhetlig bilde. Denne posten kan karakteriseres som
KRISEFORSTÅELSEN
Den må komme først. Er ikke den der, vil vi verken orke å ta de vanskelige debattene eller gjøre noe med det så Tigerungen og de andre ikke forbanner oss for det vi gjorde da han var liten. Som gjør at han må jobbe hekken av seg, og at det ikke er snakk om 6 times dag men 10 timers dag.
Med den befolkningsutviklingen vil med sannsynlighet noen sentrale poster på offentlige budsjetter utvikle seg på følgende måte (basert på neon enkle forutsetninger om fremtiden):
Dette er ikke nominelle fremtidspenger, men reelle 2010-penger. Basert på befolkningsfremskrivning og konservative anslag på utviklingene i sosiale stønader (uførepensjon, rehabilitering, yrkesrettet attføring) på 1% vekst årlig (de siste 13 årene har den vært på 3,35%) og sykefravær på 7%, som nå, er det slik regninga ser ut om 10 og 20 år. Vel og merke før vi har sagt et ord om helse og utdanning, men vi kan være temmelig sikre på at de postene også øker. Spesielt helse. Det har å gjøre med at befolkningen blir eldre.
Om vi tar de samme kostnadene og fordeler det på de som potensielt er aktive i arbeidslivet ((Ikke alle er det, så tallene blir høyt vurderte. Det blir nok verre enn dette.)) i dag og i fremtiden, så ser bildet slik ut, fortsatt i 2010-penger:
I 2030 må Tigerungen og de små vennene hans betale omtrent 140.000 for å dekke pensjoner, sykemelding og sosiale stønader.
Dette gjelder altså Tigerungens fremtid, og dermed synes jeg det er på sin plass av vi som er pensjonister i 2030 innser at sånn blir det. I dag, mens noe kan gjøres.
Er vi enige om at det er et problem at 450.000 er på sosiale stønader i 2010 og at sikkert 550.000 vil være det i 2030? Pensjonistene går ut av arbeidslivet fordi de er gamle. De som er på såkalte sosiale stønader er det av en myriade av grunner, og de har et potensial til å delta i arbeidslivet, i motsetning til pensjonister.
Om vi er enige om det, så kan vi kanskje begynne å skaffe oss en forståelse for hva som kan gjøres med det, siden vi ser at det er behov for å gjøre noe med det.
Jeg mener bestemt at vi snart må begynne å se etter løsninger. For å se etter løsninger må vi vite hvorfor. Og der synes jeg det er forsvinnende lite kunnskap fremme i debatten. Enten er folk umoralske latsabber og snyltere, eller så er arbeidslivet så mye hardere i dag enn det var før. Jeg har til gode å se bevis for noen av delene.
Nei, som sagt har jeg ikke svarene. Men jeg har kriseforståelse. Dette vil sette våre barns velferdsstat i fare om vi ikke skjerper oss og tar debatten, finner den nødvendige innsikten og gjør noe.
Jeg glefser faktisk minst like hardt som Hjorten, så det er sagt.
Kan vi hurtigst mulig slutte å grave grøfter og snakke sammen om hva vi kan gjøre med dette? Arbeidstakere, arbeidsgivere, unge, gamle, politikere, forskere, trygdede, arbeidsføre og vi som synser om dette og hint selv om vi ikke har alle svarene?
Og pirk meg ikke i detaljene i de hurtig sammenraskede og lett masserte tallene. Slitne fulltidsarbeidende alenemødre har dessverre ikke tid til å grave stort dypere enn dette.