John Tierney i Tierney-lab skrev i fjor en blogg om hvordan sladder, som alltid har vært en del av menneskers liv i sosiale sammenhenger, er blitt påvirket av internett og de mulighetene som ligger der. Jeg har lenge tenkt at internett er den perfekte lekegrind for all verdens snålinger, som beskyttet av anonymitet og det faktum at de sitter alene i sitt eget hjem, bruker internett til å spre edder, galde, rykter og generell drittslenging. Du ser det i nettdebatter, du ser det i bloggers kommentarfelt og du ser det noen ganger på nettsider og i bloggposter.
Professor Solove på George Washington University har skrevet en bok om dette. Han sier:
Fra tidenes begynnelse har mennesker sladret, sirkulert rykter og vanæret andre. Denne sosiale praksisen har nå flyttet over på internett, hvor den får nye dimensjoner. [Rykter og slagger] transformeres fra forglemmelig hvisken i små, lokale grupper til en viden spredt og permanent krønike over menneskers liv. En hel generasjon vokser opp i en svært annerledes verden, en der mennesker vil akkumulere detaljerte nedtegnelser som begynner med barndommen og vil være med dem resten av livet, hvor enn de går.
Det er en kikker i oss alle, og vi har ofte en skadefro nysgjerrighet om andres liv. Sladder er ikke i seg selv godt eller ondt – den har dyder så vel som lyter. Men på internett omskapes sladderen på måter som forsterker dens negative sider og gjør at den stikker på mer negative måter.
Hvorfor er sladder på internett mer negativt? Professor Solove svarer:
- De det sladres om er gjerne fremmede. De er ofte ikke kjent i noen annen kontekst. Når sladder om en bestemt person sprer seg på internett, kjenner de som sprer sladderen gjerne ikke den det gjelder i det hele tatt.
- De hendelsene som genererer rykter som reiser langt og vidt gjennom bloggsfæren er ofte negative
- Hvorvidt noe er positivt eller negativt er avhengig av både kontekst og tid. Noe som virker positivt i dag, kan være negativt senere.
- Tilhørerne til sladderen er forskjellig. Om du hører noe om en venn, er det annerledes enn å høre noe om en ukjent. Med en venn har du en kontekst, du kjenner annen informasjon om personen. Den har du ikke om du leser om en fremmed.
Her tror jeg noe av kjernen ligger. I større eller mindre grad kjenner vi hverandre på internett som endimensjonale figurer. Vi ser gjerne bare en side, og dermed er det fort gjort å farges av negative skrivelser i vårt bilde av den personen. Gjelder det folk vi kjenner personlig, har vi et bilde med mange flere dimensjoner, dermed kan vi korrigere det bildet vi får via sladder, rykter og direkte hets. Det er vanskeligere på når det gjelder personer vi ikke kjenner. Da må vi være bevisste på at vi bare står overfor en liten flik av sannheten. Eller at det kan være direkte løgn.
Jeg tror slett ikke vi har et bevisst forhold til at det som legges på internett fort blir der til evig tid. Du kan slette poster – men de ligger fortsatt i cachen til søkemotorer. Noen kan ha kopiert det, noen kan ha skrevet om det, og så videre. Konsekvensene tror jeg ikke vi ser før det har gått lang tid.
Dessuten er jeg overbevist om at det skjer noe med folk når de sitter trygt i sin egen stue og ikke ser andre i øynene. Handlinger får ingen merkbare konsekvenser for den som sender budskapet. Det betyr slett ikke at de samme handlingene ikke får merkbare konsekvenser for den som omskrives. Men senderen ser det bare ikke. Noen ganger lurer jeg på når vi skal få tragiske hendelser som følge av internett-hets. For det berører selvsagt.
Noen henger det å skrive negativt og hetsende på internett om bestemte personer på ytringsfriheten. Til dem vil jeg si at det slett ikke er det ytringsfriheten er ment som. Å bruke det som argumentasjon er å frata ytringsfriheten sitt innhold, rett og slett. Det er ikke retten til å kaste alle medmenneskelighet og anstendighet over bord. Det er retten til å ha sine meninger uten å forfølges for dem. Sånn sett er hetsen det motsatte av ytringsfrihet, for det kan være en utrolig effektiv måte å begrense andres ytringsfrihet på.
Avil har skrevet en god post om dette. Hun sier som rett er at
Og det virkar som om dei aller fleste har forstått at dei først og framst har makt over sin eigen oppførsel.
At den avmakta ein føler overfor andre sin uanstendighet kan oppvegast av den makta ein har over eigne ord.
Det er bare våre egne ord vi har makt over, egentlig. Det innebærer også å ikke bidra til spredning av negativitet og dritt, eller å applaudere det samme. Vi skal være bevisste på at vi er mennesker, alle som en, og at vi med fordel kan la være å te oss med mindre sosialt vett på internett enn i den virkelige verden. Folk har ikke et usynlig skjold mot å berøres selv om noe bare er skrevet på nett. Spesielt ikke ettersom det ligger der til evig tid.