Jeg fikk en interessant artikkel-lenke på mail i dag. Den var til en artikkel skrevet på Baekdal.com, med tittelen “Where is everyone?”
Artikkelen gå gjennom hvordan informasjon er blitt delt opp gjennom tidene, og kommer med noen interessante prediksjoner på hvordan informasjonsdeling kommer til å utvikle seg fremover. Thomas Baekdal mener vi i de neste ti årene kommer til å se både aviser og tv dø som informasjonskanaler. Informasjonskanalen i fremtiden vil være på internett, og den vil være i sosiale nettverk og derivater av slike. Han illustrerer utviklingen fra ca. 1800 med følgende graf:
Social news, as described previously, is going to be the most important way that people communicate. The traditional journalistic reporting is by now completely replaced getting information directly from the source. Everyone is a potential reporter, but new advances in targeting will eliminate most of the noise. The journalists will turn into editors who, instead of reporting the news, bring it together to give us a bigger picture.
Jeg tror han overdriver. For det første tror jeg ikke det kommer til å gå så fort, og for det andre tror jeg ikke effekten vil gjøre både aviser (det være seg på nett eller papir) og tv til et falmet minne fra barndommen. Nå vet ikke jeg hvor han får tallene sine fra, men jeg tror ikke de stemmer med virkeligheten. Dessuten har han jukset kraftig med skalaen, slik at de siste årene blir en mye viktigere del av bildet enn hva realiteten er. Egentlig ser bildet hans slik ut ((Omtrent i hvert fall, jeg har ikke brukt millimetermål)):
I dette bildet ser utviklingen litt annerledes ut.
Jeg tror ikke den lokale markedsplassen som informasjonskilde var uten betydning i 2000, eller i 2030 for den delen. Den lokale markedsplassen spiller fortsatt en stor rolle. Det er du som snakker med naboen, sidemannen på bussen og kollegaen på kontoret, for ikke å snakke om venner og kjente i det livet du lever utenfor cyberspace. Det vil alltid være viktig, enten den er for nyhetsformidling, tolkning eller for den del omsetning av varer.
De redigerte mediene har jeg også problemer med å se at blir borte. Om aviser er på papir, og om TV er i form av plukking av programmer eller en sendeplan skal jeg ikke ha sagt så mye om, men at redigerte medier vil finne nye former og fortsatt være en del av den informasjonsbasen vi trekker informasjon opp av, det tror jeg. De er nemlig kulturelt samfunnslim. Og behovet vil være der, for selv om det som Baekdal sier; vi lager i større grad nyhetene direkte, og vi vil i større grad ha den uredigerte, så er behovet for siling der. Og ikke bare det, behovet for tilgang til beslutningsfattere, politikere og normdannere er fortsatt der. Den vil ikke all verdens enkeltpersoner i sosiale nettverk ha. Vi vil ikke kunne stille de kritiske spørsmålene og få svar.
Det kommer til å handle om å få informasjon direkte fra kilden, mener artikkelforfatteren.
But social news is much more than that. It is increasingly about getting news directly from the people who makes it. Instead of having a journalist reporting what some analyst are saying, you hear it from the analyst herself. Social news is about getting news from the source, directly, and unfiltered.
Innenfor mitt eget fagfelt vil jeg gjerne ha informasjon direkte fra kilden. Fordi jeg har kunnskaper til både å forstå hva kilden sier, og til å stille kritiske spørsmål. Men utenfor mitt fagfelt har jeg ikke det. Jeg trenger noen som har det, noen som har direkte tilgang til kilden og vet å stille de rette spørsmålene. Derfor tror jeg gode (!!) journalister og kommentatorer fortsatt kommer til å ha en plass i informasjonsformidlingen. Både for å sile ut det relevante og for å tolke.
Dessuten bekskriver Baekdal en navlebeskuende fremtid som jeg verken håper eller tror vil bli en realitet. Der fokusert er på målrettet informasjon på akkurat det som skjer rundt oss.
In the world where we have access to more information that we can consume, getting only the relevant parts is going to be a very important element. And, this will expand far beyond the simple geo-targeting that we see today.
Vet vi helt i vårt eget vakuum hva som er relevant? Dette er en fremtid der vi kan sitte inne i vår egen verden, og sile ut alt vi ikke vil høre eller mener er relevant. Men hva vet vi om det? Slik siling er selektiv persepsjon i n’te potens. Noen ganger må vi få nødvendig og relevant informasjon presset på oss, vi må rives ut av vår egen lille verden. Vi trenger det.
Everyone is a potential reporter, but new advances in targeting will eliminate most of the noise. The journalists will turn into editors who, instead of reporting the news, bring it together to give us a bigger picture.
Her sier han det selv også – noen må samle trådene og gi oss det store bildet. Ikke minst må noen som sagt ha tilgang til beslutningsfattere og de som styrer det samfunnet vi lever i. Sosiale medier blir aldri noen femte statsmakt. Til det er det for fragmentert. Faktisk kan sosiale nettverk representere en fare, fordi “makta” kan slippe et søkelys “makta” fortjener og må ha.
I tillegg glemmer han kulturlivet som informasjonskilde. Javisst kan vi se filmer, kunst og høre musikk på nett, men det er ikke poenget. Poenget er at impulser kommer gjennom mer eller mindre tradisjonelle kanaler, selv om de har nye verktøy for formidling. Film vil ses, snakkes om og deles. Informasjonen vil flyte i den lokale markedsplassen i like stor grad som før.
Hovedproblemet med vinklingen til Baekdal, selv om han har mange gode og interessante poenger, er at jeg tror han overdriver dette internettets betydning. Internett og sosiale nettverk på nett er flyktige og preget av lite substans. Det er deres vesen: her i dag, borte i morgen. Det overgås alltid av “ekte” sosiale nettverk der vi er som fysiske personer, med stemmer, kroppsspråk og følelsesregister. Der vi ikke kan kutte informasjonsstrømmen ved å skru av en maskin. Det overgås av å ha lest eller sett det samme som naboen, kollegaen og vennen. Fordi vi har det samme nullpunktet. Referansegrunnlaget er det samme. Vi kan snakke om det samme. Medier med tilgang til eksperter, belutningsfattere og maktpersoner kan verifisere informasjon, på en måte sosiale nettverk og medier ikke kan.
En viss mengde sosialt press og felles normer trenger vi for at samfunnet skal fungere. Vi trenger informasjon fra verden rundt vår egen lille andedam. Så vi ikke kan unngå den.
Bloggene kommer forresten til å avgå med døden, mener Baekdal. Det er jeg heller ikke sikker på, selv om de kan få en annen form. For hva er en blogg? En ekte blogg er et medium for å publisere tankrekker som er litt lengere enn 140 tegn. En mulighet til å formidle tanker i form av ord og visuelle uttrykk. Personlig tror jeg alltid behovet for å lese slike vil være der. Kanskje med et større innslag av gode fagblogger, i tråd med behovet for å sile internettets enorme informasjonsmengde. Kanskje vil dette og hint bloggen som vil avgå med døden. Selv om jeg tror det alltid vil være behov for slike også. Og det passer fint inn i bildet artikkelforfatteren tegner. Det er et sosiale og interaktivt medium. Med innhold som er mer varig enn 140 tegn i forbifarten, for de av oss som leter etter lange tankerekker og gjerne litt substans.
Men selvsagt, det er mulig jeg snakker for min syke mor.