I dag skal vi snakke om baksiden av datingmedaljen, eller finansiell krise og konkursrisiko. Vi skal snakke om hva som kan føre til krise, og skape litt kriseforståelse.
Siden jeg ikke en gang har klart å finne en fusjonspartner på x antall år, så har mitt selskap selvsagt ikke synderlig krise- og konkursrisiko. Litt fordeler må vi jo ha, vi også. Ingen av mine venner er selvsagt i finansiell krise heller, men det er mange selskaper som er det etter en stund.
Dessuten er det slik at det vi selvstendige selskaper gjør, det er å vente på at skilsmissestatistikken skal bedre markedsutsiktene for vårt selskap, mens vi strikker, hekler, blogger og leser oss gjennom ventetiden. Som alle vet ender minst 50% av alle fusjoner i fisjon på et eller annet tidspunkt. Du tenkte sikkert ikke at det skulle ende i krise da du fusjonerte, men det gjør det veldig ofte.
Kynisme, tenker kanskje du. Teite, kyniske økonomdyr! Realisme, tenker jeg. Det er jo bare å slå opp dette i databasen til SSB. Vi økonomer forholder oss til virkeligheten som den er, vi beskriver den som den er, uten at det betyr at vi tar stilling til om det er riktig at den er slik. Lett tilbakelent og med analytikerblikk ser vi granskende på virkeligheten. Og fisjoner er en del av det. Lik det eller ikke, men slik er det altså.
Hvorom allting er: noen selskaper har større suksess enn Iskwew AS i datingmarkedet, og lykkes i å finne fusjonspartnere. Beklagelig, urettferdig, men analysert og sånn er det. I fusjonsprosessen har de skutt inn egenkapital (seg selv) og pådratt seg gjeld (løfter om evig lykke, rosenblader, lysfontener og slikt noe). Og da kommer vi etter en stund til noe som er svært viktig i selskapsanalyse; det er ofte forskjell på selskapets bokførte verdi og dets markedsverdi – det selskapet egentlig er verdt om du titter bak den fancy hovedkontorfasaden.
For å forstå dette er det best at vi eksemplifiserer. Dette er ditt selskap, som etter fusjon er eid av et holdingselskap kalt FORHOLDET eller EKTESKAPET om det nå går så langt. Som alle andre selskaper har du en rekke eiendeler, og du har gjeld og egenkapital. Din fusjonspartner har samme type selskap, og til sammen utgjør de holdingselskapet. La oss se på hvordan ditt selskap ser ut:
Dette ser jo riktig fint ut, ikke sant? Det er dessverre bare til analytikeren begynner å se på hvordan det egentlig står til – altså hva markedsverdien av aktiva er. Det har nå gått noe tid, og over tid er det viktig å vedlikeholde eiendelene. Det kreves konstante vedlikeholdsinvesteringer, hele tiden, ellers mister eiendelene verdi. Slikt noe går analytikeren etter i sømmene og vurderer. Og dermed ser selskapet etter en stund kanskje slik ut:
Ups og huff. Her har kjærligheten rustet, selv om den ikke er gammel en gang, kommunikasjonen har smuldret hen og samhørigheten ser ut til å følge etter. Strengt tatt er det bare den ytre rammen som er intakt. Dersom kreditor krever inn gjelden (altså alt du har lovet og ikke rukket å bryte enda) er du de facto konkurs. Kontantbeholdningen (ytre ramme) er ikke nok til å dekke gjelden: 30>20. Dersom långiver ikke er villig til å refinansiere, er det hundre og ett ute.
Men la oss anta at långiver ikke ønsker å kreve lånet innfridd. Långiver føler ikke at det er mye å hente i boet for å dekke gjelden på regnskapstidspunktet, og ser seg dermed tjent med å vente for å se om selskapet kan få orden i bøkene igjen. Du har altså mulighet til å redde selskapet fra konkurs. Men, det jeg skal vise er at da må du se verdien av helheten og selve holdingselskapet, og ikke bare være opptatt av å beskytte din egen kapital. Gjør du ikke det, tar du fort beslutninger som verken tjener ditt eget selskap, holdingselskapet eller långiver, men bare seg selv som egenkapitaleier.
Fusjoner fungerer rett og slett ikke om det kun er sin egen egenkapital partene er ute etter å beskytte, selskapene må se langsiktig på utviklingen av eiendeler og ha selve holdingselskapet som mål, i hvert fall som et svært viktig delmål. Kortsiktig beskyttelse av egen kapital nytter ikke. Og en slik holding er spesielt skadelig dersom de fusjonerte selskapene har et eller flere datterselskaper der hver av dem har 50% eierandel. Mange fisjoner er et smutsig affære som ofte går ut over datterselskapenes ve og vel.
Noen eksempler på hvorfor det kan gå galt og hvilke spill som kan spilles:
Aksjeeier ser seg tjent med å ta stor risiko
Du oppdager plutselig en mulighet til å øke dine verdier. Du blir fristet til å bruke litt av gjenværende kontanter til å ta en sjanse som kan gi deg stor gevinst. Dette kan du gjøre i trygg forvissning om at långiver må betale en del av regningen om det går til helvete. Långiver kan ikke stoppe deg, for du har jo selv stemmeretten i selskapet.
For å redde din egen kapital, om mulig, bruker du av selskapets midler og investerer i et nytt prosjekt. Et langbent, ungt og snasent prosjekt som spaserte forbi på klakkende høye hæler en dag. Du gjør dette, selv om oddsene for å faktisk tjene på det, ikke er gode. Det kan for eksempel være 90 % sannsynlighet for å tape den kapitalen du bruker, selv om du har 10 % sannsynlighet for å tjene mye, kanskje så mye som 120 er du heldig. Da kan du nedbetale gjelden og bygge opp selskapet ditt på nytt. Du har egentlig ikke så mye å tape uansett, ikke sant? Med sannsynlighet er du konk og blir fisjonert ut, uansett. I så fall taper långiver mer enn deg. Du driver jo for kreditors regning, ikke sant? Interessant nok kan du i ekstreme tilfeller tjene på å gjøre et prosjekt med negativ verdi, bare se her:
Prosjektverdi -10 (ikke ung, ikke snasen, fotformsko og fru Hagen-sveis, samt 7 sultne skrikerunger)
I en slik situasjon er det veldig lite greit å være långiver i useriøse selskaper. Du tjener penger på å ta risiko selskapet er dømt til å tape på.
Aksjeeier kan nekte å skyte inn mer kapital
La oss anta at du ikke har kontanter til å gjøre risikoprosjekter som nevnt ovenfor. Men så dukker det opp et virkelig godt prosjekt med lav risiko. Dette kan for eksempel være et prosjekt som drastisk bedre eiendelen kommunikasjon. Et skikkelig vedlikeholdsprosjekt, som dessuten vil bidra til bedring i andre eiendeler over tid. Altså en veldig lur investering. Prosjektet alene redder kanskje ikke selskapet, men det vil bedre utsiktene for å bygge selskapet opp til svunne tiders kvalitet og størrelse.
Men for å finansiere det må du utstede noen aksjer, altså bruke mer av din egen kapital. Og det høres jo ok ut, men det er bare det at også långiver får gevinst av dette. Så selv om selskapets totale verdi øker, er det ikke sikkert at din kapital gjør det.
Din verdi øker bare med 5 – til tross for at du har investert 10. 5 tilfaller långiver. Dette er et fellesprosjekt. Det betyr at du ikke alltid får igjen det du investerer. Det betyr også at du noen ganger få mer enn du investerer, men det er det ikke sikkert du tenker på, om du bare er ute etter å beskytte din egen kapital.
Noen andre muligheter en egosentrisk kapitaleier har
Cash in and run: Aksjeeier kan ta ut utbytte. Han tar ut 10 kroner, og så betaler långiver for eksempel 5 av de i form av lavere markedsverdi. Aksjeeier sitter igjen med netto +5 kroner. Med dem kjøper han billett på første fly til Brasil. For å komme unna både fusjonspartner og investeringsobjektet med 7 sultne skrikerunger.
Playing for time: Aksjeeier trår vannet og nekter å gjøre opp, selv om långiver er tjent med å gjøre opp så raskt som mulig, og før flere verdier er ødelagt. Men aksjeeier har jo mest å tjene på å vente, det kan dukke opp et mirakelprosjekt som enten redder selskapet eller gjør det mulig å få med seg større verdier ut ved fisjon. Dette kan eier gjøre for eksempel med kreativ bokføring (også kjent som løgn), eller ved å inngi långiver håp om hurtig bedring – noe som for øvrig vil si at eier tar opp kortsiktig gjeld fra långiver og dermed driver for kreditors regning. Også kjent som løgn. Noen selskaper gjør dette i stor grad, men det de da har glemt er at långiver gjerne har cross default klausuler i avtalene. Når du ikke kan betjene litt av gjelden (du har løyet eller lovet for mye) går resten av gjelden til forfall umiddelbart. Og liten tue har veltet stort lass. Mens långiver tar beslag i alle gjenværende eiendeler.
Hvorfor er så disse spillene som kan spilles et problem, så lenge de spilles av voksne selskaper, med hver sin egenkapital og mulighet til å spille spillet?
Fordi det fører til veldig dårlige beslutninger både når det gjelder drift og investeringer. Det er en forutsetning for enhver fusjon at ikke selskapene hele tiden vokter sin egen egenkapital som hauker, uten å gjøre det som er bra for selskapet som helhet.
Jo større gjeld i form av svulstige løfter selskapet pådrar seg (se Finanskurs X – Renterisiko) jo mer fristende kan det være å spille ”beskytt egenkapitalen”-spillet. Det øker risikoen for dårlige beslutninger, og det vil lede til at fremtidige långivere vil være betydelig mer påholdne med finansieringen. Selskapet mister troverdighet, rett og slett. Kortsiktig gevinst leder til langsiktig tap.
Så det er i selskapenes interesse å unngå alskens fristelser. Og den enkleste måte å gjøre dette på, er ved å ikke love så mye at gjelden er gearet opp herfra til evigheten. Da blir fort fristelsen stor til å hive seg over både interne og eksterne prosjekter med høy risiko. Sakte og forsiktig vekst er å foretrekke fremfor en oppblåst balanse bestående av stort sett luft og null substans.
Men noen ganger får det jo til helvete med fusjoner. Og da kan det definitivt være lurt å foreta en fisjon i ordnede former, snarere enn å gå dundrende konkurs. Spesielt dersom det er datterselskaper som er unge og dermed trenger mye vedlikehold. Datterselskaper er ikke noe man bare kan løpe fra ansvaret for. Det er sunn økonomiske tenkning å ikke kaste nye friske penger etter dårlige og surnede investeringer.
I så fall: Cut your losses and get the hell out. Det er bedre å være pent brukt, men med kjernevirksomheten intakt, enn å være fullstendig kjørt i grøfta med dekkavtrykk i pannen, gjennomrustne eiendeler og konkurskarantene.