I dagens Aftenposten skrev Ulf Andenæs en tankevekkende kommentar i forbindelse med Martine Vik Magnussen, som ble drept i London.
En ung, vakker, kvinnelig norsk student blir funnet drept etter et nattklubb-besøk. En ung arabisk rikmannssønn er ettersøkt som vitne i saken, for hun ble sist sett da hun forlot nattklubben Maddox sammen med ham, og hun ble funnet i kjelleren i den bygningen der han bodde. Han forsvant til hjemlandet Jemen dagen etter at Martine forsvant. Og samme dag slettet han også visstnok Facebook-profilen sin.
Dessverre fikk ikke Martine gjort det. Nå betyr det jo ikke noe lenger, for stakkars Martine, men det betyr en hel del for de etterlatte. De må nemlig se at britiske, sensasjonshungrige medier har vært inne på Facebook og funnet bilder av Martine. Bilder fra lykkelige øyeblikk, bilder fra fester, bilder av en ung kvinne som festet og levde livet. I sus og dus fremstilles det som. Som om ikke det dramatiske drapet er nok; britiske medier må lage et bilde av en partyprinsesse, nærmest uten hemninger. For de etterlatte blir den vinklingen en stor ekstra belastning. Andenæs skriver:
“Den dreptes familie har uttrykt forferdelse over hvordan engelske løssalgsaviser kaster skygge over hennes ettermæle, med bilder hun hadde lagt ut av seg selv på Facebook, hentet fra festlig lag, slik mange unge gjør i dag på fleip. Tatt ut av fleipesammenhengen og blåst opp i ubarmhjertig format i Daily Mail og tilsvarende aviser, bidrar det til den aura av løssluppen og fornøyelsessyk livsstil som hviler over slike steder som klubben Maddox, der hun tilbrakte sin siste kveld.”
Her ligger det læring for oss alle.
For de etterlatte ligger det vond, vanskelig og tung læring her. De har et annet bilde av henne, bildet av en datter, søster, niese og så videre. Bildet av en flink student som kom inn på skole i London, ville ta den utdannelsen hun ønsket og så ble fratatt livet på en ufattelig brutal måte. De husker sikkert litt av jenta som festet også. Men hun var mye mer enn det bildene på Facebook viser henne som. Bilder britiske medier mener har nyhetsverdi, og dermed skal vises. Igjen og igjen og igjen. Det er jo ikke stjålet, ikke sant? Hun la det jo selv ut, hun valgte selv å ha bildene som en del av sin profil på Facebook.
Norske medier har holdt seg noenlunde på matta. Foreløpig. Men norske medier er i endring de også, og grensene flyttes stadig vekk.
For oss andre ligger læringen i det jeg har skrevet om her i Hjørnet før: Det som ligger på internett ligger der til evig tid, og er det først lagt ut har du ingen garantier for at du vil være i stand til å fjerne det om du skulle ville det. Snarere tror jeg du kan være sikker på at du ikke kan fjerne det. Selv om du sletter profiler, bilder, tekst og så videre. Noen har snappet det opp. Og bildene var lette å finne for britiske medier. Der den ettersøkte kunne fjerne profilen dagen etter, kunne ikke Martine eller hennes pårørende gjøre det. De pårørende tenkte vel heller ikke på at det burde være en prioritert oppgave å slette en Facebook-profil, midt oppe i den vonde fortvilelsen over å ha mistet et kjært menneske.
Du skal være forsiktig med hva du legger igjen etter deg på internett. Det uskyldige og morsomme bildet kan en gang brukes til noe du absolutt ikke vil at det skal brukes til. Bilder og tekster som i kontekst er helt greie, kan bli svært problematiske om de tas ut av sin sammenheng. Jeg prøver å tenke slik med alt jeg publiserer, jeg kan sikkert være enda mer forsiktig, men det gjelder å finne en balanse. En amerikansk dommer går så langt som til å si “Tillat aldri et bilde bli tatt av deg som du ikke kunne vise din bestemor!” Eller din far, eller sjefen eller barnet ditt, kan vi vel legge til. For anonymitet på nett er en illusjon. De som vil finne deg, finner deg, og da er det best at du har hatt et bevisst forhold til hva du legger etter deg.
Jeg sliter med å akseptere at folk legger ut bilder av barna sine. Barn kan per definisjon ikke samtykke til at bilder publiseres. Å legge ut bilder av noen som ikke samtykker til det, det kommer jeg aldri til å gjøre. Det mener jeg man ikke skal gjøre, og det handler om personens integritet og rett til å sette grensene for den private sfæren selv. Men jeg har ingen garantier for at andre tenker slik, og selv om jeg synes den amerikanske dommeren drar det vel langt ut, så har han et poeng.
Heldigvis trenger vi ikke tenke på at vi skal beskytte vårt ettermæle fordi det er stor sannsynlighet for at livene våre vil ende på en så tragisk måte at mediene vil lage vrengbilder av livene våre. Vrengbilder basert på en liten flik av livet i form av noen løsslupne bilder på Facebook. Det skjer heldigvis svært sjelden. Men kanskje kan vi av andre årsaker en gang komme i mediers søkelys. Eller kanskje gjør vi noe så alminnelig som å søke på en jobb, og oppdager at arbeidsgiver “forhører” oss om facebook-profilen vår. Kanskje finner barna våre ting vi har skrevet og bilder som er blitt tatt, som er vonde og vanskelige for dem. Kanskje føler de seg utlevert på grunn av ting vi har skrevet og bilder vi har publisert. Kanskje føler de sin integritet krenket. Intet barn tar skade av at det ikke publiseres bilder av dem, før de selv er bevisste på hva det betyr. Det motsatte derimot, det kan skade.
Noe av det viktigste vi som foreldre til barn som er brukere av internett kan vise dem, er nettopp dette. At alt man gjør på nett er offentlig, og at det gjelder å hegne om sin integritet og sin privatsfære.
Tenk alltid på at din digitale informasjon kan gjenfinnes av hvem som helst. Tenk på at da bør du kunne stå for det. Du er alltid i det offentlige rom når du publiserer noe på internett. Ville du kunne gjøre det samme på Egertorget en travel lørdag ettermiddag? Ville du kunne vise, si og gjøre det samme? Ikke? Da bør du tenke deg om en gang til før du publiserer. For du deler det ikke bare med noen få utvalgte. Du deler det i realiteten med hele verden. For eksempel britiske tabloider.
Dette handler ikke om Facebook, selv om Facebook har sider som gjør det potensielt farligere enn for eksempel en blogg. Du kan ikke en gang være sikker på at ting er slettet, om du sletter dem. Men likevel, dette handler om publisering på nett helt generelt. Enten i en blogg, på Nettby, på Facebook eller andre steder der flere enn du har tilgang.
Martine fra Norge ble ikke bare en drapsmanns rov, men hun har i tillegg – egenhendig og av vanvare – skaffet seg en medieprofil etter døden hun nok ikke hadde ønsket. Det vil kanskje være en dyrekjøpt påminnelse for andre.
Det bør være en påminnelse for oss alle. Du kan legge ting ut på nett så lett som bare det, men du kan aldri være sikker på at du får fjernet det igjen. Aldri.