Tenk deg at du er i en vanskelig situasjon. Det føles godt å sette ord på det. Det føles enda bedre å samtale med noen om det. Du sitter sammen med en god venn, og forteller, får respons, utvikler tanker og kjenner at det gjør deg godt.
Tenk deg at du tar opp samtalen på bånd. Den gjør du tilgjengelig for alle som vil høre samtalen. Uten noen som helst kontroll av hvem som hører samtalen. Mange av dem gir ingen respons. Du aner ikke hvem de er, eller hva de tenker. Du vet ikke hvilke vurderinger de gjør, eller hva de bruker informasjonen til.
Mange takker deg for åpenheten om det vanskelige. Det hjelper dem å høre din historie, sier de. Det kjennes nært og godt. Du glemmer at de bare har hørt et bånd av en samtale. Det er som om de er til stede i livet ditt, de bryr seg og du er glad for at noen, i hvert fall noen, gjør det.
Men i bakgrunnen sitter det en taus majoritet. De har en kopi av båndet med den opprinnelige samtalen. Men du merker dem ikke, de sier jo ingen ting, og du glemmer at de er der.
Tenk deg at du etter noen år er kommet deg videre fra det vanskelige. Du har ikke glemt det, men du har lagt det nederst i den ryggsekken som inneholder alle dine opplevelser, tanker og erfaringer. Det kjennes godt. Du kjenner deg fri fra det, vil ikke tenke så mye på det. Det er et ferdigskrevet kapittel i livet ditt. En del av deg, men du har ikke noe særlig å tilføye til det. Det er, om ikke glemt, et tilbakelagt stadium. Du lever livet i nåtiden og ikke i fortiden. Det vanskelige er bearbeidet.
Så en dag blir du stoppet på gaten. Et vilt fremmed menneske, en gammel venn, en potensiell arbeidsgiver eller en journalist vil spørre deg om nettopp det som ligger nederst i ryggsekken. Ingen av dem har onde hensikter, det er ikke det, men du har pakket det bort. Kapittelet er ferdigskrevet. Du kan til og med ha slettet det fra boken. Men de har det likevel. Det finnes kopier av båndet, hvor mange aner du ikke. Ikke heller hvem som har kopiene. Og på et hjørne ser du en person som ser på deg med vitende, spottende blikk, mens han vifter med et bånd. Det slår deg at alle kanskje ikke har gode hensikter heller.
Det slår deg at det er veldig mange som vet veldig mye om deg. Som har hørt tankene dine om det vanskelige nylig, og dermed har detaljene i det du tenkte og sa veldig klart for seg. Du har nesten glemt det, og må høre gjennom båndet for å huske hva det var du sa. Noe av det kjenner du nesten ikke igjen heller, det er spontane tanker du hører, tanker du nesten ikke kan huske at du hadde.
Slik er det når man åpner seg på internett. Båndet ligger der slik at alle kan høre det.
Samtidig kjennes et kommentarfelt i en blogg, for eksempel, som noe veldig nært og intimt. Du glemmer alle de andre som sitter rundt og lytter. Du ser dem ikke, vet ikke hvem de er. De er en IP-adresse, ikke et menneske. Før du vet ordet av det har du glemt alle kikkerne som leser alt du skriver, tolker det og lagrer det. Etter en stund har du og vil du glemme det du tenkte mens det blåste som verst.
Men det får du ikke lov til. For mange har lest og fortolket tankene dine. Folk du ikke kjenner, ikke kjenner hensiktene til eller i det hele tatt ønsker å kjenne. Likevel vet de mye om ditt indre. Og de føler de har rett til deg, også, kanskje.
Jeg er av de som er veldig forsiktig med hva jeg sier på internett. Hver gang jeg oppdager en av mine tråder først i et google-søk, tenker jeg på det. Jeg har også tidligere spurt meg om jeg egentlig har lyst til å være arkv på internett.
Nasjonalbiblioteket har definert at vi alle er en del av norsk kulturarv og dermed lagrer de absolutt alt, til evig tid.
Du vil forskes på om noen år.
Emily Gould fikk erfare at det kan være mange som leser. I artikkelen om henne, som jeg kalte Passordbeskytt deg selv, har jeg noen tanker om å verne seg selv på nett. For det kan komme tilbake til deg, og det kan bite skikkelig. Slik det gjorde med Emily. ikke sammenlignbart kanskje, spredningen av Emilys betroelser var mye større enn noen av oss vil oppleve. Men det som er sikkert, det er at vi overhode ikke har oversikt over hvem som leser.
Vårt innerste indre trenger vern. Selv mot folk som ikke har onde hensikter i det hele tatt. For før vi vet ordet av det vil åpenheten vår kunne bite både oss selv og andre, som festbildene av et drapsoffer på Facebook gjorde med de etterlatte. Det ligger der til evig tid, selv det som slettes. Vi må forholde oss slik til det vi legger ut på nett. Og anonymitet på nett er en illusjon. Det er ikke så vanskelig å finne ut hvem du er, som du kanskje tror.
Åpenhet er viktig, tenker du kanskje. Vi må snakke om de vanskelige tingene. Ja, det er sant, men må vi ha din personlige historie i detalj for å klare å gjøre det? Det tror jeg ikke vi må. I hvert fall har vi ingen rett på den.
Det som kan virke som en god tanke i dag, nemlig å åpne opp både for å dele tanker om det vanskelige og få respons fra andre, kan virke som en veldig dårlig ide om to år. Forsøk å tenke på det når du står der med hjertet i hånden i dag. Vær forsiktig med deg selv og dine innerste, mørke rom.
Du, ditt sinn og dine følelser er det mest verneverdige du har.