Det er et par ulemper med å ha bodd i Brasil. Mange, mange fordeler, men noen ulemper. Du sliter med å leve med norsk klima. Vi har rett og slett alt for mye drittvær her i landet. Og du klarer ikke å bli engasjert i norsk politisk debatt. Debatten er en eksersis som går ut på å elendighetsforklare folket, eller i hvert fall deler av det. De delene av folket de enkelte partiene er mest opptatt av.
De eldre lever en ensom og uverdig tilværelse der de ikke får verken pleie eller omsorg og knapt har til salt i maten. Men likevel
- Nordmenn lever lenger enn de fleste
- Mange eldre lever aktive liv – til dels på Costa Blanca-kysten og på Gran Canaria
- Mange eldre er rentenister (og synes lave renter er dumt)
- Alle eldre får pensjon fra staten og kan klare seg
Formuesskatten er høy, arveavgiften er fra helvete, og skattetrykket gjør det omtrent umulig å drive virksomhet i Norge. Men likevel
- Bedriftsskatten i Norge er lavere enn de fleste steder. Den er 28% her, mens den de fleste steder i Europa er 35%.
- Rikinger har det rett nok bedre i Brasil enn her, men jeg klarer ikke synes synd på Stein Erik Hagen, som “må flytte til Sveits”. Stein Erik Hagen har uansett så mye penger at han ikke må noe som helst.
Personskatten er så høy at det ikke lønner seg å jobbe. Men likevel
- Få land har så høy deltakelse i arbeidslivet
- Det er ikke mange steder verdiskapningen er så høy per arbeidstime som i Norge
- Vi har kort arbeidstid og mye ferie, men høy verdiskapning selv uten å regne med oljen
Skolen lærer ikke ungene noe som helst. Men likevel
- Alle norske barn får gå på skole. Vi har knapt nok analfabeter. I Brasil har man 15%.
- Det er ikke en nødvendighet å sende norske barn på privatskoler fordi det offentlige alternativet er elendig. Alle har rett til skole, gratis med bøker og PC til og med videregående.
- Det er ikke fees på universitetet, vi har Statens lånekasse til å finansiere slik at alle får kan studere, selv om foreldrene deres ikke er rikinger.
- Deler av norsk forskning er i verdensklasse. Noe rett har vi altså gjort.
Vi har alt for mange uføretrygdede her i landet. Som vekselvis har det for bra og for dårlig, alt ettersom hvilket parti som snakker. Men likevel
- Vi har svært høy deltakelse i arbeidslivet, da er det naturlig med flere uføre
- Det er et mål for Norge å gi alle muligheter til å delta i samfunn og arbeidsliv om de vil og kan
- Som for de eldre: alle uføre får pensjon og annen støtte så de klarer seg
Det norske folk dør i helsekø. Men likevel
- Vi er friskere enn de fleste
- Alle har tilgang til helsetjenester, uansett om de har forsikring eller ikke
- Helsetjenestene har høy kvalitet
- En gang besøkte jeg en offentlig legevakt i Brasil. Jeg rygget ut igjen, og tok Tigerungen med til en privat lege. Ingen har behov for å rygge ut fra en norsk legevakt.
Bygdene utarmes. Sentraliserings-ulven spiser sau, og snart folk også. Men likevel
- Da jeg hadde besøk fra Brasil skjønte de først for et rikt land Norge er da vi kom ut i distriktene. De så storøyd på bygningsmassen i distriktene og konstaterte at Norge er et veldig rikt land.
- Store summer pløyes hvert eneste år fra urbane til rurale strøk for å sikre mest mulig like forhold for by og land.
Arbeiderne har det ille, arbeidsgiverne har makta. Nå vil de ha midlertidige ansettelser og driver med sosial dumping i stor stil. Men likevel
- Norske arbeidstakere har sannsynligvis bedre beskyttelse enn arbeidstakere noe sted på kloden
- Veldig mange jobber i offentlig sektor; når ble sist noen sparket derfra?
- Generelt er det svært små lønnsforskjeller i Norge
Kulturlivet har trange kår og kunstnere sulter. Men likevel
- Vi har ny opera som er blitt et ikon
- Vi har subsidiering av teater, opera og film og de fleste har råd til å delta på kulturarrangemeter
- Offentlig innkjøpsordning for litteratur
- 600 kunstnere har kunstnerstipend og garantier for til sammen 200 millioner for å kunne leve av kunsten
I tillegg har vi ren luft, rent vann og stor plass i dette vakre landet oppe mot nord. En skulle faktisk tro vi hadde det som plommen i egget hvis det ikke var for været.
Denne tråden ble til i hodet på bussen i dag tidlig. Jeg leste A-magasinet. Vetle Lid Larsen skriver om Kongo-saken, og nordmenns grenseløse naivitet i møtet med en brutal verden.
Denne naiviteten får stå som et bilde på Norge i de siste dagene av en valgkamp som ikke bare mangler visjoner og retorikk, men som på sitt vis er like uvirkelig og livsfjern som bildene fra Kongo er groteske og truende: Det er som om vi må riste liv i oss selv: hallo; det kalles verden. Det er et farlig sted. Folk dør på ordentlig der ute.
Norsk politikk handler om nyanser av det samme. Med utgangspunkt i at vi har det veldig bra her, og egentlig er veldig enige om det meste (vi er alle sosialdemokrater), må partiene konstruere forskjeller som gjør at vi stemmer på deres nyanse snarere enn motstandernes. Det gjøres med å elendighetsforklare den delen av folket man selv er mest opptatt av eller (om vi er kyniske) tror lettest vil fange mange stemmer.
På denne tiden for 7 år siden hadde jeg akkurat kommet til Brasil. Jeg bodde langt syd i Brasil, og der er det kald vinter i september. Det var vel omtrent 5 grader. I en park så jeg en kvinne som dro rundt på en kjerre med papp som hun hadde samlet inn. For å skaffe penger, selvsagt. Hun var ganske tynnkledd, det var såpass kaldt at jeg skulle ønske jeg hadde hatt med noen ullgensere fra Norge. Så ser jeg ham. En liten tass. Omtrent på alder med den da 3 år gamle Tigerungen. I tynn bukse og t-skjorte, samt et tøystykke over skuldrene og rundt seg. Barbent. Han var med mammaen sin. Som neppe hadde annet valg enn å ta ham med.
Jeg ga henne noen penger, og hutret meg hjem til leiligheten. Der ble jeg møtt av en Tigerunge som syntes lekene hans var så kjedelige. Han ville ha en tøffere bil, som ulte. Urettferdig at han ikke hadde det!
Det har alltid stått for meg som et bilde av nordmannen. Det er utrolig hva vi klarer å konstruere elendighetsforklaringer av.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem jeg skal stemme på. Og tror at noen av grunnen ligger her. Den politiske retorikken er nesten surrealistisk. De beskriver ikke virkeligheten, mrn et vrengebilde av landet der de fleste har det så godt at vi ikke tror det selv. Vi tror vi har det fryktelig.
Jeg kommer til å stemme på et hvilket som helst parti som slutter med denne elendighetsforklaringen og dessuten kan gjøre noe med været. I mellomtiden får jeg finne stemmeseddelen til det partiet som stemmer mest med slik jeg ser verden, selv om det partiet også elendighetsforklarer sin yndlingsgruppe. Jeg skal se på partilederdebatten i dag. Kanskje finner jeg den rette stemmeseddelen da.
For stemmes skal det.
