Jeg lever i minst to universer. Faktisk lever jeg helt sikkert i flere enn to, men det er to som er spesielt viktige for meg.
De to universene føles noen ganger som lysår fra hverandre. Spesielt når jeg må komme meg raskt og effektivt fra det ene til det andre. Det går en buss mellom dem, og tiden på bussen og ventetiden før den kommer, er den tiden jeg har tilgjengelig til å forflytte meg mentalt fra det ene universet til det andre. Og for å kunne være der i begge disse universene, kan jeg ikke ha hodet i det første om jeg fysisk er i det andre. De to universene krever ganske ulike egenskaper.
Det første universet er det der jeg er Tigerungens mamma, Herkules og Italienerfrøkenens matmor, og den som sørger for mat, rene klær, at regninger blir betalt, at hybelkaninene ikke er store som elefanter, at Tigerungen gjør lekser og at han legger seg så fornøyd som det er mulig for en liten mann på 11 år å være etter mer eller mindre begivenhetsrike dager.
Det andre universet er det der jeg er arbeidstaker. Der jeg tenker strategisk, gjør avanserte beregninger, sitter i krevende møter, finner løsninger, der jeg bruker både fagkunnskap, kreativitet og andre personlige egenskaper for å gi mitt bidrag til at det går godt og vi får leve lenge i landet.
Noen ganger er overgangen stor mellom de to universene. Noen dager, som i dag, synes ikke bussbroen å vare lenge nok. Mens jeg er i bussbroen mellom universene skal jeg tømme hodet for de problemstillingene som regjerer det ene universet, og forberede meg på de problemstillingene som regjerer det andre. Og den refererte bussamtalen fra her om dagen er et unntak. Jeg foretrekker å sitte helt stille uten å snakke med noen på bussen. Bussbroen er et helt nødvendig pusterom. Jeg vil helst ikke en gang ha musikk på øret, selv om det noen ganger er såpass mye støy på bussbroen at det er en fordel. Helst vil jeg ha det stille, synke hen i tanketomme øyeblikk eller lese avisen om det er mindre krevende perioder.
Bussbroen er helt nødvendig. Den tiden den tar, da er jeg bare meg. Da har jeg ikke ansvar for noe annet enn å komme meg på bussen, sette meg ned og la sjåføren bringe meg dit jeg skal. Jeg tror egentlig det er en eneste halve timen i døgnet der jeg ikke har ansvar for noe. Den er min lille lomme i løpet av døgnet med total frihet fra alt.
Dette bloggeuniverset som jeg også er i, kan jeg være i mens jeg er i de andre universene. Den er et slags parallelt univers, om du vil. Det gir også frihetsfølelse – det er noe jeg kan delta i om jeg vil, eller la være om jeg ikke vil eller orker. Det er mulighetenes univers, et univers jeg velger å la være stort sett 100% lystbetont. Jeg tvinger ikke meg selv til noe i Blogg-universet. Det universet stiller ingen krav til meg, det tar i mot det jeg produserer uten å kreve noe annet. I hvert fall stilles det ingen krav som er vanskelige å leve med.
Jeg oppholder meg selvsagt i andre universer også, noen er mer krevende enn andre, og på en eller annen måte må jeg finne broen mellom dem. Det trenger ikke alltid være en bussbro, men noe må det være, som tar meg fra det ene til det andre og gjør det mulig for meg å være til stede. Vi mennesker er egentlig veldig flinke til å være i mange universer, om ikke samtidig, så i hvert fall med korte mellomrom.
Men nå må jeg lage middag, vaske klær og gjøre engelsk-lekse sammen med Tigerungen. Bussbroen har tatt meg fra det ene universet til det andre. Så nå er jeg her, og ikke der jeg var for en time siden.
Jeg er glad jeg ikke kjører bil. Den bussbroen er et gode. Det er den tiden av et døgn der jeg ikke har ansvar for noe som helst. Jeg nyter det.
Takk til Sauegjeteren for bro-metaforen.