Da er min siste dag hos nåværende arbeidsgiver gjennomført. 6.800 dager har jeg vært ansatt der. Jeg var temmelig sikker på at det kom til å ende i tårer, om ikke tænders gnidsel. Men det gjorde det ikke. Det ble en veldig hyggelig avslutning, med verdens aller beste kunstverk av en sjokolademoussekake med mandelbunn. Jeg fikk fine gaver og gode ord fra sjefen.
Denne gangen hadde jeg tatt til vettet og bestemt meg for å ikke ta alt på sparket. Så jeg hadde skrevet en tale. For å være sikker på å si det som var viktig å si. Om det jeg har arbeidet med gjennom 18 år, og om hva selskapet og kollegene mine har betydd for meg.
Jeg fikk frem at når du har sittet med posisjoner i valuta- og rentemarkedene så lenge som jeg har gjort (12 år, de 12 første), så har du med deg en yrkesskade for resten av livet. Skaden ser ut til å være kronisk. Den arter seg ved at du oversetter alt som skjer rundt deg, både små hendelser og store, til følgende setning: “Hva betyr det for finansmarkedene?” Hva betyr det for USD-kursen? Euroen? Langsiktige renter? Aksjemarkedene? Kronen?
Det slutter jeg visst aldri med, det går helt på autopilot. Jeg er programmert til å gjøre det.
Jeg fikk frem hva det betydde for meg å få reise til Brasil. At det er noe jeg alltid vil ha med meg, og at jeg lengter tilbake, nesten hver dag. At jeg en gang skal bo der igjen.
Det viktigste jeg fikk frem, er de tre tingene jeg mener at vi på min tidligere arbeidsplass har vært veldig gode på.
Nummer en er deling av kunnskap. Det har vi gjort i veldig stor grad, mellom kolleger, mellom avdelinger og mellom ledelsen og de ansatte. I veldig liten grad har folk sittet på sine egne små tuer, og hegnet om sitt ansvarsområde, uten å ville dele kunnskap med andre. Det er en enorm styrke både for den enkelte og for organisasjonen og selskapet.
Nummer to er fleksibilitet. Da jeg kom tilbake fra svangerskapspermisjon i 2000 hadde jeg skrevet en lang liste som innehold hvordan jeg skulle fikse både en lederjobb med 24/365 ansvar for posisjoner og samtidig være alenemor. Men den listen er det til dags dato ingen som har spurt etter. Dermed har jeg aldri følt meg i den berømte tidsklemma. Jeg har sjelden vært på kontoret mer enn 7 timer hver dag. Resten har jeg gjort på kveldstid, og ingen har noen gang sett skrått på meg når jeg har løpt ut døren tidlig for å rekke barnehagen eller skolen eller fritidsaktivitetene. Hvor mye det har betydd, kan jeg egentlig ikke beskrive med ord.
Nummer tre er humor og latter. Jeg har alltid funnet noen med en gjenkjennbar sans for humor. Det har vært vanskelige perioder da lærekurven har vært bratt som Mount Everest og vi har jobbet veldig mye. Det har vært grå perioder da vi bare har driftet de daglige oppgavene. Men latteren har alltid vært der.
En arbeidsplass som har de tre tingene har noe av det viktigste for å skape en god arbeidsplass.
Så pakket jeg tingene mine, sa adjø og gikk ut dørene, etter å ha levert PC og adgangskort. Og det var helt OK. Det er noe med å sortere, kaste, pakke, ha en avskjedsstund. Det er en mental prosess mer enn en praktisk en. Så den melankolien som var der tidligere i uken, den var borte da jeg gikk ut døren. Fordi jeg hadde avsluttet på en skikkelig måte. Det kjentes godt.
Nå er det en uke fri i snøkaos, og så skal jeg i gang med nye oppgaver og nye utfordringer på et nytt sted. Jeg gleder meg!