Personvern også for de vi liker minst

Filmen “Dead man walking” er et sterkt innspill i debatten om dødsstraff i USA. Den handler om en nonne, spilt av Susan Sarandon, og en svært usympatisk dødsdømt mann, spilt av Sean Penn. Det spesielle med filmen er at den dødsdømte ikke er sympatisk eller dømt for en forbrytelse han ikke ar begått. Han er skyldig, og nettopp derfor får vi en lakmustest på vårt syn på dødsstraff. Nettopp de mest usympatiske tester hvor dypt våre synspunkter stikker.

I går sto det om en lignende test i Aftenposten. Overskriften er: De drepte sine kvinner, nå kan de si nei til innsyn i sakene. Overskriften er spekulativ på mer enn en måte (“sine kvinner”? eier menn kvinner?), men la oss la den ligge.

Artikkelen handler om et forskningsprosjekt som er satt i gang for å kartlegge partnerdrap de siste årene. Oppdragsgiver er Politidirektoratet, og målet med forskningen er å finne tiltak som kan bidra til å redusere vold i nære relasjoner. Det viser seg imidlertid at materiale som forskerne ønsker er taushetsbelagt etter dom, og dermed må de ha de dømtes tillatelse for å få dokumenter.

De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) har godkjent prosjektet under forutsetning av samtykke fra domfelte. Dermed uttaler Solveig Karin Bø Vatnar, spesialist i klinisk voksenpsykologi ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Oslo Universitetssykehus, følgende:

Jeg velger å være optimist. Men realistisk sett kan gjerningspersonene si nei til at vi får innsyn i straffesaksdokumentene i de saker der de er dømt. Dermed kan vi risikere at forskningen skrinlegges eller utsettes.

REK-leder Stein A. Evensen kommenterer følgende:

Jeg er overrasket over deres reaksjoner og forsøk på et visst press. Drap og vold er svært alvorlige forbrytelser, men personer som har sonet eller soner sin straff har akkurat de samme rettighetene som andre borgere i dette landet

Og der mener jeg vi er ved sakens kjerne. Det generelle personvernet kan ikke uten videre gjøres ugyldig fordi personene det gjelder oppfattes som usympatiske, forskningen som samfunnsmessig viktig eller bare forbrytelsen er alvorlig nok. Personvernet er prinsippielt.

Forskere har også tidligere vist at de (selvsagt) vil ha tilgang til så mye data som overhode mulig. Med myndighetenes støtte i noen tilfeller. Myndighetene ved Helsedepartementet har også gitt unntak fra reglene for at det såkalte Olsen-utvalget skal få tilgang på data, i følge Aftenposten. Utvalget ser på systemsvikt der drapsdømte har en kjent psykiatrisk lidelse.

Inge D. Hansen i Aftenposten påpeker at informasjonen er offentlig under rettsaken og taushetsbelagt etter rettssak, og kommenterer følgende:

Det er misforstått vern av den dømte. Hensynet til drapsmannen går foran et arbeid som kan medvirke til at færre kvinner blir drept – og at færre menn blir drapsmenn.

Jeg synes ikke det er misforstått i det hele tatt. Jeg synes det viser at man ikke bare kan overse regelverk om personvern bare fordi den som skal fratas sine rettigheter har gjort noe fælt eller de samfunnsmessige interessene tilsier det. Personvernet er for viktig til det.

Be om samtykke. Begrunn det overfor den det gjelder. Sikre at opplysningene behandles på en god måte, en måte som sikrer den det innhentes informasjon om. De det gjelder kan gi samtykke og forskningen kan gå sin gang. Eller ikke. For alle har rett til personvern. Det er ikke en rett som skrus av og på etter behov.

Testen på hvorvidt personvern er en viktig verdi er mest effektiv med de minst sympatiske.

Tags: ,

Top