Passordbeskytt deg selv

Dette innlegget er også publisert i Sonitus Ytring – om ytringsfrihet og privatliv på nett. Ytring er oppe i en begrenset periode. Formålet med det prosjektet er å få til en bred diskusjon om ytringsfrihet og privatliv på nett. Det er noe de fleste bør være opptatt av.

Om man skal snakke om personvern på nett, bør vi begynne med oss selv. Javisst er det interessant at myndighetene ser ut til å ønske å overvåke oss. Selvsagt er det problematisk. Men problemet begynner lenge før. Det begynner med hvordan vi selv, mer eller mindre bevisst, velger å eksponere oss selv. Det har Emily Gould skrevet en interessant artikkel om i New York Times.

Emily Gould var til november 2007 redaktør av sladder-bloggen Gawker. Gawker skriver om berømtheter som forfattere, skuespillere og andre. I tillegg bedriver Gawker utstrakt kritikk av mainstream media. Dette er gjerne basert på rykter, observasjoner og innspill fra leserne (gjerne anonyme ansatte i andre medier). Gawker har også lansert Gawker Stalker Maps, en kartjeneste som plotter observerte celebriteters bevegelser i New York.

I artikkelen er det imidlertid ikke dette som er hovedfokus, mer enn som bakgrunn for Emilys eget liv, og egen opplevelse med å være privat på nett. Hun har interessante tanker rundt hvorfor vi før vi får sukk for oss, deler mye mer enn vi burde og er bevisste på at vi deler. I noen tilfeller får det konsekvenser som er vanskelige å overskue i det øyeblikket en post publiseres. I Emilys tilfelle fikk det det, fordi hun ble – ja nettopp – en kjent person, gjennom sine skriverier på Gawker, som har titusenvis av lesere hver dag.

Emily, som oss andre, begynte i det små, Hun opprettet en personlig blogg, og det hun skriver om den bloggingen er ganske gjenkjennelige.

Some of my blog’s readers were my friends in real life, and even the ones who weren’t acted like friends when they posted comments or sent me e-mail. They criticized me sometimes, but kindly, the way you chide someone you know well. Some of them had blogs, too, and I read those and left my own comments. As nerdy and one-dimensional as my relationships with these people were, they were important to me. They made me feel like a part of some kind of community, and that made the giant city I lived in seem smaller and more manageable.

Noe av det besnærende med blogging er nettopp dette; du føler en nærhet til leserne. Så lenge bloggen din er liten, er det gjerne en vennligsinnet gjeng som stikker innom. Og du får respons. En tanke som er i ditt hode, sendes ut i cyberspace, og det er det faktisk noen som er interessert i. Det er besnærende i seg selv. Og det kjennes såpass intimt at du deler ikke bare filosofiske tanker, ikke bare meninger, men snart også mer eller mindre private ting, hendelser og tanker. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, og gjerne spørre seg selv om du er komfortabel med at både mor, sønn og sjefen leser om disse tingene.

“På et tidspunkt ble jeg vant til tanken om at det var et offentlig sted der jeg alltid kunne skrive, uten overvåkning, om hva jeg følte”, sier Emily. “Bare det å måtte ta hensyn til noe andres følelser om det å bli skrevet om, føltes som å kveles på en betydningsfull måte.”

For det er ikke bare oss selv vi skriver om, da kunne vi ikke skrive alle disse historiene fra livene våre som mange av oss skriver. Vi skriver om andre også. Jeg skriver for eksempel en del om Tigerungen, og jeg har ikke spurt ham om det er OK. Jeg er slett ikke sikker på at han vil like at alle disse morsomme historiene om ham ligger ute på nett. Jeg ser ikke bort i fra at den kategorien blir tatt av nett om en stund, når han blir lesefør og kommer over bloggen til mor. Men jeg er svært forsiktig i forhold til mange. Noen deler de mest intime tingene i livet, uten at de vet hvem som leser, eller har et bevisst forhold til at det ligger på nett for alltid.

Personlige blogger kan inneholde de mest intime detaljer fra en persons liv. Alt kan fortelles til de tre som leser bloggen. Du kan i hvert fall tro det er tre. Eller kanskje er det 20, 50, 150, 500? Uansett, du er anonym, ikke sant? Det spiller ingen rolle. Men, som jeg har skrevet om før, anonymitet på nett er en illusjon. Det du offentliggjør på nett kan med fordel betraktes som å si det på Egertorget en travel lørdag.

Men hva er det, som får oss til å dele så mye? Til å dele ting vi definitivt ikke ville delt med en tilfeldig medpassasjer på t-banen en ettermiddag. Emily trekker linjer over til hva som skjer i andre medier. Der reality-show og 15-minutters berømthet er det folk vil ha, og det de får. Når man skrive om seg og sitt, enten det er i blogger eller nettsamfunn, er det kanskje som Emily så treffende beskriver:

But is that really what’s making people blog? After all, online, you’re not even competing for 10 grand and a Kia. I think most people who maintain blogs are doing it for some of the same reasons I do: they like the idea that there’s a place where a record of their existence is kept — a house with an always-open door where people who are looking for you can check on you, compare notes with you and tell you what they think of you. Sometimes that house is messy, sometimes horrifyingly so. In real life, we wouldn’t invite any passing stranger into these situations, but the remove of the Internet makes it seem O.K.

Det er noe besnærende med å kunne sitte trygt og godt i sin egen stue, og sette ord vanskelige ting, eller slippe ut litt damp. Ingen ser rart på oss. Ingen skriker til oss. Ingen blir såret. Ingen vet vel at vi ikke bare har delt av oss selv, men også dem?

Da Emily begynte i Gawker ble hun frarådet å lese kommentarene til postene sine. Det klarte hun ikke. For det å få respons, umiddelbart, det er en følelse du fort kan bli rimelig avhengig av. Hun beskriver sitt forhold til kommentatorene på Gawker slik:

The commenters at Emily Magazine had been like friends. Now, with Gawker’s readers, I was having a different kind of relationship. It wasn’t quite friendship. It was almost something deeper. They were co-workers, sort of, giving me ideas for posts, rewriting my punch lines. They were creeps hitting on me at a bar. They were fans, sycophantically praising even my lamer efforts. They were enemies, articulating my worst fears about my limitations. They were the voices in my head. They could be ignored sometimes. Or, if I let them, they could become my whole world.

Å få respons på tanker, historier og meninger er litt av en kick. Ingen som skriver i det offentlige rom kan med rimelighet benekte det. Da hadde vi heller skrevet for hardisken.

Kommentatorene var spesielt begeistret dersom hun skrev om personlige ting. Å legge noe personlig i postene ble gjorde det mer interessant for henne, og det var en skuddsikker måte å få oppmerksomhet fra leserne. Postene føltes mer som en sosial arena, som en samtale. Til og med det å fornærmes på det groveste av fremmede, er på en måte besnærende. Gidder de det, er du viktig, ikke sant? Ikke noe er vel verre enn å møtes med likegyldighet?

Emily bruker metaforer som handler om avhengighet og rus når hun beskriver sitt forhold til kommetarer. Det er treffende nok. Ikke noe i bloggelivet er så frustrerende som å skrive poster ingen bryr seg om.

Dermed sniker mer og mer personlig og privat informasjon seg inn i postene, om du ikke er bevisst og har det i bakhodet at sjefen og mor kan være lesere, uten at du vet det en gang.

Passordbeskytt deg selv!

Sammen med en venninne opprettet Emily en personlig blogg, Heartbreak Soup, der de skrev om rimelig private ting. Ikke bare om seg selv, men om andre. De brukte pseudonym, men ellers var det fint lite som ble “unndratt offentligheten”. Og som det ofte er, som noen smertelig har erfart forble ikke bloggen anonym veldig lenge. Det er utrolig hva som kan la seg finne ut av, spesielt når man har spor som ligger parkert på internett, men søkemuligheter og krysskoblingsmuligheter. Tabben var at Emily én dag linket til bloggen Heartbreak Soup fra siden sin i Facebook. Da var det ikke synderlig mye anonymitet igjen.

En av de Emily hadde skrevet om mente det ikke var nok å passord-beskytte postene. Hun burde passordbeskytte seg selv.

Det er det en del andre som kunne tenke på som en god ide også.

Jeg leste her om dagen at det nå finnes selskaper som spesialiserer seg på å fjerne spor etter oss på internett. Om vi betaler dem for det, selvsagt. Jeg tror vi bør være bevisste på hva vi legger ut lenge før vi er i en posisjon der vi trenger slike firmaer. Strengt tatt er vår eneste mulighet til å beskytte oss selv å være bevisste på hva vi legger ut av informasjon på nett.

I skrivende stund har artikkelen i NY Times får 919 kommentarer. Det understreker poenget. Folk vil ha det personlige. De vil ikke ha sultkatastrofer, pengepolitikk og streikefare. Det personlige. Det private, veldig gjerne. Enten det gjelder oss eller celebriteter på Manhattan. Det vi må spørre oss selv, er om vi vil gi dem det. I et medium som lagrer det til evig tid.

Gawker er selvsagt interessant i seg selv. Den kan det hende jeg kommer tilbake til.

Tags: , ,

Top