Finanskrisen i lys av noen enkle læresetninger

diceI tech-delen av NYtimes sto det i dag en interessant artikkel om hvordan investeringsbanker og andre har modellert risiko. Dette er et område som interesserer meg godt over snittet. Muligens interesserer det ikke Hjørnets lesere i samme grad, men det får stå sin prøve.

Det er to læresetninger som funker godt for å belyse artikkelens innhold og det som i hvert fall kan være noe av forklaringen på hvorfor det har gått så til de grader åt skogen på Wall Street:

  • Assumption is the mother of all fuckup, and
  • Garbage in, garbage out

De modellene som gjerne brukes innen finansnæringen for å evaluere risiko er såkalte Value at Risk-modeller. Slike modeller sier noe om maksimale tap på gitte sannsynlighetsnivåer. De er gjerne sagt så høyt som 99%, og virker derfor overmåte robuste. Men det trenger de slett ikke være. For det er noen forutsetninger som ligger til grunn for denne typen modellering.

VaR forholder seg til “normale omstendigheter”. Det vil si at modellene basert på en eller annen faktisk historikk, sier noe om hvor store utslag vi kan få i fremtiden. Det er bare det at noen ganger skjer det unormale, som ikke er fanget av tidligere tiders historikk. Du kan til og med få paradigmeskifter, og det gjør at historiske sammenhenger rett og slett ikke er der lenger. Kort sagt er det som har skjedd på Wall Street ikke innenfor normale omstendigheter i det hele tatt. Nær historikk vil dermed ikke en gang estimere slike utslag. Vi har å gjøre med så kalt shortfall-risiko.

Den store smellen kom i boligmarkedet, et marked som hadde utviklet seg rolig i mange år. Da fanger ikke modellen risikoen for fremtiden, siden historikken viser en stabil utvikling. Spesielt fanget ikke modellene opp makrorisiko – altså det faktum at amerikanske forbrukere levde i for stor grad på kreditt.

Bankene kokte sammen stadig mer komplekse instrumenter. Instrumenter som var så komplekse at de ikke var mulig å måle korrekt selv i en kompleks risikomodell. Men siden de samme papirene jo var ratet trippel A av ratingbyråene, fant man ut at de kunne legges inn som rene obligasjoner. Risikoen ble vurdert deretter, som temmelig liten og kun en risiko for at renten skulle gå opp eller ned. Lånene var jo sikret, må vite, i fast eiendom, og verdien av den går jo som kjent bare opp. Assumption is the mother of all fuckup.

Du bør rett og slett ikke handle papirer du ikke kan måle. Leslie Rahl, som er risikokonsulent, sier det slik:

New products, by definition, carry more risk. The models should penalize investments that are complex, hard to understand and infrequently traded. They didn’t.

Det ser ut som om likviditetsrisikoen, altså muligheten til å omsette verdipapirene man sitter på, var grovt undervurdert. Det hjelper ikke om du på papiret har strålende eiendeler, om det ikke er mulig å omsette dem. Du kan altså ikke som en selvfølge redusere risikoen din, om du skulle ønske det.

Jo mer kompliserte instrumentene har vært, jo mer penger har bankene tjent. Et komplekst og sammensatt instrument er omtrent umulig å markedsevaluere. Det er ikke transparent for deg som kunde at prisen er korrekt. Da er det selvsagt mulig å tjene gode penger som bank. Dermed har bankene gjort det, i den tro at de selv hadde satt riktig pris på risikoen i egne bøker. De hadde jo avanserte modeller, matematikere og doktorander som hadde regnet ut hva risikoen var. Under normale forhold. Med obligasjoner som proxy for komplekse instrumenter. Noe sier meg at det må ha vært uten så dyptpløyende makro-analyser også.

The people who ran the financial firms chose to program their risk-management systems with overly optimistic assumptions and to feed them oversimplified data. This kept them from sounding the alarm early enough.
Leslie Rahl

Regelen om “Garbage In, Garbage Out” gjelder fortsatt, og til evig tid. Om du ikke klarer å mate en modellen med den rette inputen, blir det du får ut selvsagt deretter. Den gir en trygghet som ikke har fundament i realitetene.

Da jeg selv satt ansvarlig for finansielle posisjoner hadde jeg en regel som nok gjorde at jeg ble ansett som en kjedelig kunde: Om det er så komplekst at jeg ikke skjønner det, er det ikke noe for meg. Og om jeg ikke har systemer til å holde oversikt over risikoen, er det ikke noe for meg. Og det var vel og merke i en bedrift som har en underliggende eksponering disse instrumentene kunne brukes til å sikre.

Det hadde ikke investeringsbankene, eller norske Terra-kommuner, for den sakens skyld. Det var ren spekulasjon. Med en risiko som selv ikke proffene blant proffene, investeringsbankene, hadde oversikt over.

NYC Trip 2008 0051
Creative Commons License photo credit: akeg

Tags: , , ,

Top