Den svarteste svanen

Det er så mange dramatiske historier fra den 22.juli 2011 at det har tatt meg et år å kunne skrive ned min lille og udramatiske historie. Den blir knøtt liten sammenlignet med alle de store, dramatiske og hjerteskjærende historiene. Likevel føltes den dramatisk.  Som så mange andre, som bare var i periferien av den malstrømmen 22.juli var, er det opplevelser som sitter klistret i minnet.

Jeg har lest boken “The black swan”, den som handler om de svært usannsynlige hendelsene som likevel inntreffer en sjelden gang. De inntreffer så sjelden at vi lever livene våre i den tro at de ikke vil skje. Annet kan vi nesten ikke gjøre – skulle vi bruke energi og ressurser på dem, vil det nesten vært sløsing.

Men noen ganger dukker de svarte svanene opp. Noen ganger dukker den aller svarteste svanen opp.

I fjor sommer hadde vi vært i Spania, og kom hjem rundt den 19-20.juli. Været var, i fjor som i år, dårlig her hjemme. Derfor bestemte jeg meg om kvelden den 21.juli for å dra på jobb fredagen etter, og heller spare den fridagen til senere på sommeren, da det forhåpentligvis ville være bedre vær. Det var forventet å være grått og regne dagen etter.

Som vanlig lå det mye post og ventet i innboksen. Det var ikke mange på jobb og det er greit å komme tilbake etter en lang ferie før hverdagsmaset tar over arbeidsplassen. Jeg var ganske fornøyd med valget mitt, det var godt å få unna backlog i innboksen uten noe særlig stress rundt meg.

Planen var å dra tidlig hjem; sønnen min var alene hjemme og kjedet seg. Jeg måtte innom Clas Ohlsson i Torggata. Vi hadde akkurat flyttet og det manglet alltid et gipsanker, noen skruer eller et beslag. De hadde ikke det jeg skulle ha på Oslo City, og dermed var Clas i Torggata det naturlige valget. Butikken er større og har bedre utvalg. Deretter planla jeg å ta bussen halv fire fra Hammersborggata.

Men det var stille på kontoret, og det pøsregnet i hvert fall ikke, så jeg løp opp til Torggata i lunsjen; over Youngstorget, bort Torggata og tilbake samme vei. Dermed satt jeg ved pulten min, nede ved Oslo S, klokka 15:25 fredag 22.juli 2011. Jeg var i ferd med å pakke sammen, jeg skulle jo hjem tidlig. Mailen var lest, ikke noe hastet og jeg måtte ikke vært på kontoret.

Så smalt det. Så blyantene hoppet på pulten og bakken skalv. Hva var det?

Torden? Nei, det smeller ikke slik.

Gasseksplosjon? Kanskje? Vet ikke hvordan det smeller, men kanskje.

En bombe? Kanskje? Rett rundt hjørnet?

Terror? I Norge?

Vi så ut vinduene mot sentrum, og så at det røyk oppe fra byen. Deretter så vi at det regnet noe ned fra himmelen. Hva var det? Det så ut som papir?

Regnet det papir? Papir?

Vi gikk inn på NRK.no for å se om vi kunne finne ut hva som hadde skjedd. Snart begynte nettavisene å skrive om eksplosjonen, men hvorfor sendte NRK Derrick? Derrick?! De måtte da sende direkte fra dette. Det begynte å komme reportasjer i nettavisene. Bilder. Noe hadde eksplodert oppe ved regjeringskvartalet. Eksplodert kraftig.

Etter Derrick kom det direkte sending. Da var klokka 16:00 og det skulle være en ordinær nyhetssending. Jeg skjønner jo at de trengte tiden, men det virket som en uendelighet av tid midt i dramaet vi skjønte utspant seg noen kvartaler unna. Vi ble sittende rundt datamaskinene på kontoret for å se hva det var som hadde skjedd.

Så slo det meg at den unge mannen der hjemme kanskje satt og så på tv. Hva måtte vel han i så fall tenke? Jeg ringte hjem. Heldigvis så han ikke på tv. Jeg forklarte så rolig som mulig hva som hadde skjedd, og at jeg skulle komme hjem så fort jeg kunne. Men Oslo S skulle sperres, busser og trikker stoppet. Politiet ba folk om å dra ut fra sentrum. Det var gjerne en følgeaksjon etter en slik terroraksjon, sa noen. Det var ikke lurt å være i sentrum.

Så hvordan komme hjem til Bærum? Drosje, selvsagt. Området ved Oslo S så tomt ut, men det sto mange drosjer der. Det virket som om Oslo S var evakuert, men uten at drosjene var det.

Inn i en drosje. Det var nesten ikke trafikk, så jeg var raskt hjemme. Aldri har jeg vært så glad for å komme hjem til fredelige Bærum.

I drosjen hjemover sa de noe om skyting på Utøya, men da sønnen min spurte om det var samme som hadde bombet, sa jeg at det sikkert var tilfeldig. Så svarte svaner finnes ikke.

Rystelsene fra bomben kunne forresten kjennes helt ut i Bærum. Det fortalte sønnen min da jeg kom hjem. Han hadde trodd det var tordenvær, og fortsatt med det han holdt på med.

TV’en sto på, jeg klarte ikke skru av, selv om jeg ville, selv om jeg burde, jeg som hadde en 12-åring i huset. Men jeg måtte få med meg hver eneste detalj. Alt måtte jeg få med meg. Utover kvelden fløy det helikoptre over hustakene, jeg skjønte de var på vei fra Utøya til sykehusene i Oslo. Det tok aldri slutt, og lyden av helikoptre over taket gjorde mer enn noe annet at en tung forståelse av hva som hadde skjedd på Utøya sank som en stein ned i magen. Lyden over hustakene var mer skjærende klar enn alle nyhetssendingene til sammen.

Helikoptrene fløy over takene i østre Bærum hele natten.

Jeg satt klistret til tv’en den helgen. Til jeg skjønte at vi måtte komme oss ut av huset, at det ble for mye, dette. Så på søndagen dro vi på kino, etter å ha lagt ned blomster ved Domkirken før filmen. Det var nødvendig å gjøre. For det var ikke noe vi kunne gjøre med grusomhetene vi fikk stadig flere detaljer om. Noen ganger har vi bare de symbolske handlingene å ty til.

Jeg klarer ikke å glemme den dagen. Den sitter klistret. For den gjorde det lynende klart for meg hvor sårbare vi er, og hvor tilfeldig ondskap og ulykker kan ramme. Jeg tenker på det hver gang jeg går over Youngstorget. Det er så tilfeldig som det rammer.

Og jeg tenker på om jeg vil tørre å sende sønnen min på en ungdomsleir. Det var ikke en gang tilfeldig, det var nitid planlagt over mange år. Mens de unge, deres familie og venner, ja, hele Norge hadde levd livene sine og tenkt at tryggere enn en sommerleir på ei øy i en sjø i Norge finnes knapt for unge mennesker.

Det var en illusjon. Derfor lurer jeg på om jeg vil tørre å sende ham på en slik ungdomsleir.

Noen gang.

(Opprinnelig ble det meste av dette tastet inn på iPad i Spania og lagt ut på Facebook om kvelden den 21.juli i år)

Tags: ,

Top